Til Valentines Day kjøpte jeg dopapir med kjærlighetsdikt.

Jeg begynte i fulltidsjobb og fikk eget kontor.

I påska dro jeg og samboer’n til Stockholm.

Vi passet sjarmtrollet Ester.

I juli dro jeg til fjells med deler av slekta.

Jeg reiste også til Helsinki sammen med mamma og pappa.

22. juli og dagene som fulgte, ble noe vi aldri kommer til å glemme.

I august fikk vi en siste smak av sommer på Sørlandet.

Der traff vi familien mink.

I september vandret vi elvelangs i fakkellys.

I november kjørte vi New York – Los Angeles med bil, og blogget om det på en egen reiseblogg.

Takk for det gamle! Måtte det nye året bli det beste så langt!

Det verste er at du aldri blir ferdig med å flytte. At det fortsatt, fire måneder etter at vi bytta leilighet, er ting som ikke er i orden og som vi må fikse. Og ting vi må skaffe oss.

Gardinstenger, billedoppheng, knagger, vindusfolie og lamper. Det er mye man plutselig trenger som man aldri har tenkt på at man skulle behøve å skaffe seg. For ikke å snakke om møblene. For når du får flere kvadratmeter enn du pleide å ha, oppstår det gjerne noen hull du må fylle med møbler du ikke har.

Det koster ikke bare penger, men også tid og krefter. Etter at vi hadde venta fem uker på lenestolene vi hadde bestilt, var det på tide å få frakta dem hjem til leiligheten. Vi tenkte nemlig at vi skulle spare de 500 kronene det kostet for hjemkjøring og heller hente stolene selv – de var tross alt ikke så store.

Ikke det at vi har en bil som er stor nok til å transportere to lenestoler. Samboer’n kjørte derfor hjem til foreldrene og lånte bilen deres – det er jo tross alt bare 17 mil å kjøre – en vei.

Når du bestiller to lenestoler, tenker du jo at du bestiller to lenestoler og ikke en gigantisk lenestol, uansett om du vet at disse to lenestolene skal sendes fra Danmark. Men da samboer’n skulle hente stolene, lå de naturligvis i en stor pakke, som ikke gikk inn i den bilen vi trodde den kom til å gå inn i da vi trodde de kom som to stoler og ikke som en. Og det selv om vi la ned setene.

Heldigvis hadde vi ikke bare byttelånt vår lille bil med en litt større, vi hadde byttelånt vår hengerfesteløse bil med en bil med hengerfeste. Med andre ord var det bare å skaffe seg en henger. Samboer’n har en Oslo-onkel med henger, og det naturlige var da å spørre ham. Men hengeren hans var full av skrot, og vi hadde en to timers deadline på å få hentet stolene før lageret stengte, og hadde dermed ikke tid til å dumpe søppel først. Vi vurderte å leie en henger, men å leie en henger til 600 kroner når vi i utgangspunktet hadde latt være å bestille hjemkjøring for å spare 500 kroner, virket ganske idiotisk.

Det var da jeg kom på at Ikea har gratis utleiehengere. Du kan naturligvis ikke låne henger uten å kjøpe noe som trengs å fraktes på en henger, men siden vi allikevel hadde sett på en sovesofa vi hadde tenkt til å kjøpe, kunne vi jo bare kjøpe sofaen, låne henger og så kjøre og hente stolene. Innen halvannen time. Som sagt, så gjort. De femhundre kronene vi hadde tenkt til å spare, ble i stedet til nesten tre tusen kroner på en sovesofa.

Da vi kom tilbake til lageret for å hente stolene, med vår nyervervede Ikea-henger som også inneholdt en sovesofa som vi strengt tatt hadde fått plass til inni bilen,  var det en ny mann på jobb som skulle hjelpe oss.

- Jeg tror det er best å dele de, jeg, sa mannen, og med et lite snitt med kniven sin hadde han delt det som så ut som en stor og uhåndterlig lenestolklump, til to separate deler som helt sikkert hadde fått plass inne i bilen allikevel.

Det var nok meninga at vi skulle ha den sovesofaen.

Og da vi kjøpte tørketrommel denne uka, lånte vi både bil og henger av kjentfolk, heldigvis uten å måtte kjøpe noe mer enn den tørketrommelen vi skulle ha i utgangspunktet.

Men vi mangler fortsatt møblement til balkongen. Det er mulig vi bestiller hjemkjøring når vi skal skaffe oss det.

Jada, jeg vet at nordmenn blir feitere og feitere. Og sykelig overvekt er naturligvis ikke bra for kroppen. Men forskning tyder på at lubne lever lengst. Samtidig blir kroppsidealene våre tynnere og tynnere.

På 70-tallet brant kvinnene BH-er. I dag er det kvinnefrigjøring å kle seg naken foran kamera. Ekstra frigjørende er det hvis du har en vanlig kropp og blir stylet av en kjendisstylist så du skal se mest mulig glamrøs ut, selv etter fire barnefødsler og ti år uten turer til treningssenteret. Slikt gjør sterke, selvstendige kvinner som elsker kroppen sin til tross for alle feil og mangler.

Den virkelig naturlige nakne kvinnekroppen, den de fleste av oss ser i speilet hver morgen, ser vi aldri noe til på glansa papir. Ikke særlig mange andre steder, heller. Det begynner å bli mange år siden Christine Koht ga hverdagspuppene et ansikt. Hvor er de ubarberte og usminkede kvinnene med hengepupper? Nå er de nakne kroppene vi blir eksponert for, mistenkelig like. Og ser vi middelaldrende kvinnelige nudister på tv, syns vi det er ekkelt. Vi har glemt at det faktisk er slik de fleste nakne kvinner ser ut. For kler du av deg, skal du være komfortabel med din egen nakenhet, slik moderne, frigjorte kvinner er. Og det krever ofte litt styling.

Foto: иona x α-м/flickr.com (creative commons)

Det er nå jeg som moderne og frigjort kvinne, skulle ha lagt ut et bilde av min egen nakne kropp, uretusjert, usminket og naturlig. Men jeg skulle ønske at vi kunne være frigjorte uten å måtte ta av oss klærne. Og at vi kunne ha noen kilo ekstra, uten å skamme oss over det. Jeg tror jeg blir lykkeligere av å slappe av med en sjokolade enn å sulte meg for å få den perfekte kroppen. Og jeg vil heller bruke energien min på noe annet enn å strebe etter et mål jeg aldri kommer til å nå.

Samtidig leser jeg kvinneblader med slankekurer på den ene sida og sjokoladekakeoppskrifter på den neste, og det gir meg ofte dårlig samvittighet. Jeg gruer meg til å vise meg i bikini på stranda om sommeren og er ikke alltid like fornøyd med det jeg ser i speilet om morgenen. Men jeg prøver å drite i det og heller tenke på at jeg er veldig fornøyd med hjernen min, og at det tross alt er den jeg skal leve av. For jeg tror selvsikre kvinner er vel så interessante som de med flat mage.

Naken kvinne fra rundt 1900. Det er ikke så fryktelig mye som har forandret seg i sjangeren nakenfotografi på hundre år.

Derfor skal jeg feire kvinnedagen med å ligge på sofaen og drikke cola og spise sjokolade. Fordi jeg heller vil være litt gladtjukk enn å aldri kose meg med mat igjen.

Jeg har nemlig kjøpt det mest romantiske jeg kom over: dopapir med kjærlighetsdikt!

Lambis Love softwords skulle visstnok være «inspirerende poesi», antakeligvis perfekt for de intime øyeblikkene der du sitter på doskåla og tenker på kjæresten (?!). Jeg kjøpte de mest fordi jeg var nysgjerrig på hva slags dikt som får æren av å pryde det vi tørker oss i baken med. Det viste seg at diktene egner seg ypperlig til nettopp det. Se bare på dette:

«Natten faller. Jeg faller. Ta meg til fange. Fengsle meg. Og ved daggry slipper du meg fri igjen.»

Dette er nok den største kulturopplevelsen det er mulig å få av dasspapir.

Med fare for å virke surmaga: Jeg driter rett og slett i valentines day. Bokstavelig talt.

Antakeligvis var det flest som het Anne, i hvert fall hvis trendene har holdt seg. I dag er det nemlig 3.864 Aner i Norge, og hele 63.414 Anner. Og selv om navnet mitt var det vanligste i 1801, var det ikke akkurat på topp det året jeg ble født. 2,7 prosent av jentene som ble født i 1985, het Silje, og veldig mange het også Kristine, Ida, Stine og Anette. Det passet meg egentlig fint, for jeg var den eneste på barne- og ungdomsskolen som het Ane.

Det sies jo at de gamle navnene kommer tilbake etter en stund, og for vordende mødre og fedre som er på jakt etter noe godt og gammelt, men også litt originalt, kan det være en idé å ta en titt på lista over uvanlige fornavn som ble funnet i den norske folketellinga i 1801. For her ligger det mange godbiter.

Dette med barnenavn kan være vanskelig, og dermed kan det være lett å ty til det åpenbare, som Blondine og Brunetta. Hva de seks jentene som het Rosine foretrakk i bollene sine, kan du vel gjette deg til. Men hva som får folk til å kalle døtrene sine for Ragla eller Grevenpop er litt mer uforståelig. Og hvis den ene jenta som fikk navnet Aldri, var et stridig barn, hadde hun kanskje mellomnavnet Mer?

Andre jentenavn du kan vurdere, er Billa (for den insektsglade), Gaula (for den høylytte), Grissilde (for den som elsker både ribbe og fisk) og Boggey (for golfentusiasten).

Min personlige favoritt er guttenavnet Offer, som sju heldige guttebarn het i 1801. Kanskje ikke navnet for den som vil opp og fram, men med litt flaks kan det jo bli en selvoppofrende liten pjokk. Det er selvfølgelig en viss fare for at lille Offer vil lide under sitt eget navn og få forstavelsen mobbe. Og Offer er nok ikke fornavnet du velger hvis du heter Vold til etternavn.

Noen foreldre prøvde motsatt strategi, og hele 34 gutter het faktisk Fordel til fornavn i 1801. Jeg tipper at de fleste av dem var odelsgutter, og det var jo absolutt en fordel på den tida.

Hvis du er ute etter noe litt mer nøytralt, har man jo alltids vakre guttenavn som Blostrup, Gaaslev, Korsmus, Corfits og Qvive. Eller eventuelt Bønne, hvis man har planer om å oppdra en hasjrøykende vegetarianer.

Og hva med de seks guttene som het Uff?

Det ble nok oppkalt etter det første deres far sa da deres mor fortalte ham at han skulle bli pappa for fjortende gang.

Her er mine høydepunkter fra 2010, slik de ble videreformidlet på Facebook:

6. januar: syns det er veldig deilig å komme hjem fra juleferie når det er 8,5 grader i leiligheten.

13. januar: stikker til Island og skal gjøre mitt for å redde økonomien og overtale islendingene til å konvertere til nordmenn.

3. mars: avslutter juleferien i dag. Årets første skoledag i morra!

15. mars: er fortsatt mett etter dagens reportasjearbeid og konkluderer med at Norge trenger flere bygdekvinner.

17. mai: har hørt sitt gamle skolekorps spille rockelåter på 17. mai-konserten i år. Ingenting øker nasjonalfølelsen som Highway to hell.

3. juni: innser plutselig hva det betyr at jeg har min aller siste skoledag i morgen. Hurra og hjelp!

16. juni: har sett en ekte gjøkalv og spist verdens beste boller. Hvordan kan jeg noensinne toppe denne arbeidsdagen?

9. juli: har ferie. Resten av livet. Fra og med nå.

30. juli: har funnet min første innleveringsoppgave fra vgs, med følgende kommentar fra læreren: “Du er god til å formulere deg – kanskje litt for god enkelte ganger – det tar liksom litt av!” Ni år etter er alt som før.

30. juli: har fått mail av Ban Ki Moon. Han vil gi meg 2,5 millioner dollar. Og han bruker tysk webmail.

12. august: blomsterteppe, belgiske vafler, bygevær og blåskjell i Brussel. Pluss mye sjokolade.

21. august: ble stoppa på gata av ei litt sliten dame som tilbød meg hundre kroner for solbrillene mine. Det er godt å være tilbake i Oslo.

1. okotober: har fått e-post av en begeistret leser på 86 år, som starter med: «Du, dette her har du sannelig gjort godt!» It made my day.

14. oktober: har for første gang i historien skrevet en halv nyhetsartikkel på iphone på trikken. Det gikk overraskende greit og kan fort skje igjen.

23. november: prøver å “style” (les: ribbe) leiligheten etter instruksjoner fra megler. Konstanterer at folk som kjøper leiligheter verken vasker seg, kaster søppel, spiser brød, steker mat, bruker strøm eller går på do.

3. desember: holder fredagstradisjonene i hevd: Fryser på presserommet på X Factor.

14. desember: skal vie det neste halvåret til å veilede morgendagens journalister.

22. desember: har fått tidenes julegave – to dager for tidlig. So long Torshov, hello Alexander Kiellandsplass!

Kort oppsummert var 2010 året da jeg hadde juleferie til mars, avsluttet seks år med studier og begynte som frilanser på fulltid. Det nye året starter med både ny leilighet og ny jobb. Hva annet året vil bringe? Vi får nok bare vente å se.

Takk for det gamle! Ses i 2011!

Men det finnes andre som får det til. Når du lander på flyplassen i Kuala Lumpur, hovedstaden i Malaysia, må du gjennom imigresen (immigration) for å slippe inn i landet. Malaysia er tidligere britisk koloni og har krydret sitt eget språk, malay, med en rekke lånord fra engelsk. Forskjellen på dem og oss er at malayene skriver de engelske ordene akkurat slik de uttaler dem. Og det er ikke ulikt hvordan vi ville uttalt dem, i hvert fall ikke de av oss som ikke er så veldig gode i engelsk uttale. Kanskje vi har noe å lære?

For på flyplassen kan du gå opp til en kaunter (counter) på en stesen (station) og bestille en teksi (taxi) eller kanskje en bas (bus) inn til sentrum. Der kan du spise litt ais krim (ice cream) eller kanskje en biskut (biscuit).

For oss som ikke kan noe særlig mer malay enn selamat datang (velkommen), er det umulig å si om disse omskrivingene ser like rare ut på malay som de gjør på norsk. Det er kanskje ikke så lett å skjønne dette sistem (system), men du kan jo alltids se litt på televisyen (television) eller sende en mesej (message) til noen og spørre.

Så er kanskje ikke sørvis, breikdans og gaid så dumt allikevel?

Foto: Joakim S. Enger

Jeg sov meg gjennom kl 10.10. Dagen burde ha vært brukt til å høre på 10cc, drikke Upper Ten, synge i ten sing, delta på Ti-topper’n og følge de ti bud.

Det gikk ikke så bra. Jeg bytta design på bloggen i stedet, og er ganske fornøyd med det.

Jeg skal heller prøve å huske å handle på 7 eleven, spraye meg med sjuogførr-elleve og se på Oceans Eleven om et drøyt år. Dessuten er det 20.10.2010 om ti dager. Og den datoen kommer aldri tilbake.

– Ja, men jeg bruker heller BioTex, den er mye billigere, svarer en av de andre.

– Ja, den koster bare femogtyve kroner. Vanish koster over femti. Det er fryktelig dyrt, sier en tredje.

– Men den BioTexen virker veldig bra. Det er bare å spraye på flekken og hive klærne rett i maskinen, forteller en fjerde.

– Ja, så du søler du også, altså? Det er godt å høre at det ikke bare er meg.

Og sånn kan de tydeligvis fortsette diskusjonen lenge, de sju eldre damene som sitter samlet rundt kafébordet på et kjøpesenter i Drammen. Jeg sitter med ryggen til og kan ikke la være å lytte og la meg fascinere. Dette er mannefri sone, og samtaleemnene er definitivt hjemlige. Når flekkspraydiskusjonen er oppe og avgjort (konklusjon: BioTex-spray er like bra og mye billigere enn Vanish-spray), går samtalen over på kyllinggryter fra Toro.

– Har dere smakt den spanske kyllinggryta?

– Nei, den har jeg ikke smakt, men Bali kyllinggryte er helt nydelig!

– Ja, den skal jeg ha i kveld.

Rett foran meg sitter en gjeng med eldre menn, og selv om jeg ikke kan høre hva de snakker om, er jeg ganske sikker på at det ikke er flekkfjerningsspray og kyllinggryter. Likestillingen har kanskje kommet langt, men det er ikke alle steder den har rukket fram til ennå. Jeg kan ikke unngå å undre meg over hvordan samtalene hadde vært dersom kjønnsrollene hadde vært snudd på hodet. Hvis det var en gjeng med menn i søttiåra som satt der og disse hadde vært husfedre mens kona hadde gått på jobb, hva ville de snakket om da? Ville det vært de som diskuterte rengjøring og matlaging, eller ville de fortsatt vært mer opptatt av verktøy og vedlikehold?

Og hva vil min generasjon snakke om når vi sitter slik om femti år?  Vil jeg plutselig bli veldig opptatt av flekkfjerningsspray og kyllinggryter? Vil vi i det hele tatt sitte slik om femti år? Eller dør denne kjønnsdelingen ut med denne generasjonen?

Det er vel egentlig ikke noe å bekymre seg for. Om femti år har vi nok ikke råd til å bli pensjonister før vi er minst åtti.

Hvis du tar på deg skjørt og legger igjen jakka hjemme, forsvinner sola og det blir kaldt.

Har du full lommebok, finner du ingenting du har lyst til å kjøpe. Har du tom lommebok, har du lyst til å kjøpe alt.

Hvis du leter, finner du ingenting. Leter du ikke, finner du alt du lette etter tidligere.

Har du kjempelyst på sjokolade, har du det ikke liggende i kjøleskapet. Har du sjokolade liggende i kjøleskapet, har du ikke lyst på det.

Må du veldig tisse, finnes det ingen do i nærheten.

Har du lyst til å gå på kino, er det ingen gode filmer som går. Går det noen gode filmer, er de utsolgt.

Er du pratesjuk, er det ingen hjemme.

Blir du bedt med på noe gøy, er du opptatt. Blir du bedt på noe du ikke har lyst til å gå på, er du ledig og har ingen unnskyldning for å ikke gå.

Har du tatt med deg kamera, er det ingenting å fotografere. Lar du kameraet ligge hjemme, dukker motivene opp overalt.

Har du lyst til å blogge, har du ikke noe å skrive om.

Så jeg tar med paraply når jeg har lyst på sol. Og jeg tar alltid med jakke, så jeg er sikker på at jeg ikke kommer til å trenge den.

Jeg later alltid som om jeg ikke skal ha noe når jeg skal ut og handle. Og jeg prøver å ikke rote bort ting, så jeg slipper å rydde.

Jeg har sjokolade i kjøleskapet, i tilfelle jeg får lyst på litt allikevel. Og jeg tisser når det finnes en do i nærheten.

Skal jeg på kino, kjøper jeg billetter på nettet. Er jeg alene hjemme, ser jeg på tv og surfer på nettet til jeg ikke er det lenger.

Dukker det opp noe jeg må ta bilde av, bruker jeg mobilen.

Og jeg blogger selv om jeg ikke har noe å skrive om.