AneRikke.com

Vi skriver bare mai, men allerede kjenner vi på presset. Så fort sola titter fram, forventes det av oss at vi skal ta maten vår med ut i friluft og steke den ihjel under åpen himmel. Oppholdsvær er grillvær, og i sommerhalvåret er det grillen som er alle nordmenns beste venn, enten vi vil eller ikke.

Det er mange måter å ødelegge god mat på, men grilling er kanskje den koseligste. Ingenting er som å svi i stykker biffen sin selv. Og det får ikke hjelpe om det regner eller snør – grille skal vi. Sånn er det bare.

Det er tydelig at de kommersielle kreftene har oppdaget av grill er gull, og i år har grillpresset virkelig nådd nye høyder. Makan til mas skal du lete lenge etter. Det går ikke en reklamepause på tv uten minst to ulike reklamer for ymse grillprodukter. Alle mulige matvarer finnes tilsynelatende i egen grillversjon, og fy skam seg den som ikke velger grillvarianten når maten skal tilberedes over glødende kull.

Jeg har ikke grilla en eneste gang i år, men er allerede lei. VI steker maten vår i panne hele resten av året, men trenger ikke å bli overøst med reklame for mat som “egner seg godt i panna” av den grunn. Det er lite behov for pannebiff, pannesalat, pannesaus, pannepoteter, pannegrønnsaker og pannedessert, men for grilling er det visst et umettelig behov for nye produkter. Grilling er sommerens svar på ribbesvor, år etter år finnes det folk som må minnes på hvordan man egentlig gjør det. Og grillsesongen starter tidligere og tidligere hvert år. Snart griller vi vel ribba til jul.

Men du verden så koselig det er! Så stapp inn ei grillskive og slutt å mase om det.

Det minner kanskje bittelitt om prostitusjon, å selge sjela si til noen som lever av å pushe kjøtt til det norske folk, men målet helliger middelet. For jeg elsker burgere og jeg elsker New York, og når en god fredagsmiddag potensielt kan ta deg til det store eplet, er det egentlig ikke noe å lure på. Jeg får vel kanskje ikke så mange husmorpoeng for å lage amerikansk junkfood, men coleslawen er i det minste laget fra bunn av, og det må jo telle for noe.

Jeg og samboer’n har kombinert mine ferdigheter på kjøkkenet med hans fotoferdigheter, min (litt trange) I♥NY t-skjorte og en liten Obama-anekdote og håper at det skal være suksess. I tillegg håper jeg på å få hjelp, fra venner og kjente, det norske folk og kanskje fra deg, til å stemme min burger helt til USA. Det kan du gjøre her, og det er fort gjort og gratis.

Og hvis du lurer på hva som ligger bak kreasjonen, kan jeg avsløre at det også er kjapt og enkelt:

• Kjøttdeig klemt sammen med litt salt og pepper, pakket i bacon og stekt i ovnen en stund, så dandert med litt cheddarost.
• Coleslaw, eller kålsalat, om du vil. Finstrimlet kål og gulerot blandet med ca en halv tube majones og et par spiseskjeer med eddik og et par med sukker.
• Salat, tomat og løk. Små, hele pickles og løkringer (fra frysedisken) med bbq-saus.

Men hvis du er snill og stemmer, så kanskje jeg vil be deg på middag som takk? Det er bare en måte å finne ut av det på.

Noen ting virker håpløst gammeldagse. VHS-kasetter, svart-hvitt tv og hest og kjerre er vi liksom ferdige med for lenge siden. Vi har kommet på bedre tanker, utviklet oss videre og funnet på bedre løsninger. Og det neste vi kommer til å kvitte oss med, er antakeligvis knappen.

Jeg har begynt å bekymre meg for knappebestanden i det moderne samfunnet. Knappen er i sterk nedgang og står i fare for å bli utryddet. Nylig fikk jeg nemlig min første mobiltelefon uten knapper. Det vil si, den har teknisk sett fire knapper: Av/på-knappen, en hjem-knapp og to knapper til å regulere lyden, men den mangler knapper for de essensielle funksjonene en mobiltelefon skal ha: Tallknapper til å ringe med eller bokstavknapper til å sende tekstmeldinger med. Til gjengjeld har den en stor og fin skjerm der du kan trykke akkurat hvor du vil.

Og denne knappeutslettelsen har begynt å bre seg. Det er ikke vanskelig å finne både minibanker, billettautomater, fjernkontroller, lysbrytere eller komfyrer uten knapper. Og snart kommer Apples nyeste oppfinnelse: En datamaskin uten knapper, som sikkert vil bety den sikre død for knappen slik vi kjenner den i dag. Snart vil vi finne både heiser, vaskemaskiner, brusautomater og trekkspill uten knapper.

I framtida kan vi trykke akkurat hvor vi vil når vi vil, og trenger ikke la oss begrense av knappens avgrensede lille område. Pusseklutsalget vil gå til himmels, og fettede fingre vil bli umoderne som aldri før. Jeg spår heftige protestaksjoner fra Blindeforbundet og fra Foreningen for menn med store og klumpete fingre. Svømmeknappen vil bytte navn til svømmetrykkflaten, og uttrykket “knappe ressurser” vil bli byttet ut med “trykkfølsomme ressurser”. Og du kommer til å måtte tørke av alle blanke flater i hjemmet ditt etter at du har hatt besøk, fordi folk tror at alt som er blankt og flatt er en potensiell knapp som kan trykkes på.

Hva som vil skje med skjorteknappene, er derimot veldig usikkert.

Jeg er av typen som aldri blir brun, og som aldri heller prøver noe særlig på å bli det. Da kom hjem igjen etter å ha tilbragt fire uker i tropisk klima omtrent midt på ekvator, var svigerfar ti ganger brunere enn meg. Og med en samboer med latin-amerikanske aner, kommer jeg til å virke som et laken uansett hvor brun jeg måtte bli. Det er ikke engang verdt forsøket å sole seg.

Og selv om gatene flommer over av brune mennesker, trives jeg i mitt hvite skall, hadde det ikke vært for at alle hele tiden skal påpeke hvor hvit jeg egentlig er. For ja, jeg er hvit, men det er jommen meg meningen også!

Da jeg leste kvinnebladene i Malaysia og Singapore, innså jeg at vi alle strever etter det vi ikke kan få. For mens våre blader er fylt med annonser for spray-tan og selvbruning, har de asiatiske bladene side etter side med reklame for blekemiddel til huden. Jeg skjønte plutselig at mens jeg kastet misunnelige blikk på lokalbefolkningens gyldenbrune hud, kastet de et like misunnelig blikk på min melkehvite. Og mens vi smører oss med krem for å bli brune, smører de seg med krem for å bli hvite. Hvorfor kan vi ikke bare være fornøyde med den huden vi har?

Jeg er hvit, kaukasoid om du vil, og det er nok en grunn til det. Jeg kan ikke bli nøttebrun, og hvorfor skal jeg da bruke mye tid og energi på å prøve? Er jeg bleik, sier du? Ja, det er ikke så rart, jeg er nemlig født sånn. Og jeg gidder ikke bruke masse penger på å la meg spraymale brun, for å prøve å være noe jeg ikke er. Det er rart hvordan vi i samfunnet ellers bruker mye energi på å fortelle folk at hvilken hudfarge du har ikke spiller noen rolle, mens ingen bryr seg om at skjønnhetsindustrien insisterer på det motsatte.

Noen har bestemt at skjønnhet skal være uoppnåelig. Jeg venter fortsatt på den dagen det blir ansett som vakkert med hårete legger, buskete øyenbryn og celulitter. Inntil da skal jeg i det minste bære blekheten min med stolthet.

Uansett er jo Scarlett Johansson og Nicole Kidman ganske blekpene, er de ikke?

Tenkte jeg det ikke…

Dette er en post 2008-post. For nesten et døgn siden sa vi takk og farvel til det gamle og morn til det nye, og nå skriver vi plutselig 2009, noe det antakeligvis vil ta noen uker å venne seg til. Den siste natta i 2008 var iskald og stjerneklar, som om naturen prøvde å gjøre alt godt igjen ved å gi en verdig avslutning på det litt miserable året. Da jeg kjørte hjem i natt, var det snø i lufta, og et ultrafint snøteppe dekte over både finanskrise og klimakrise og oljekrise og alle kriser som må ha oppstått i 2008 og gjorde 2009 ny og ren og fin. Med blanke ark og fargestifter til.

Og 2008 var ikke så ille for min del. Det var året da jeg for første, men forhåpentligvis ikke siste gang satt min fot på Manhattan, der jeg kjøpte mitt første speilreflekskamera av jødiske Gary. Det var året da jeg opplevde et kvinneblad fra innsiden og for første gang fikk bylinen min på glansa papir. 2008 var året med noe som til tider føltes som hundreogførti obligatoriske oppgaver, året da jeg begynte å drikke svart kaffe helt på alvor, og året da jeg for første gang var toastmaster i et bryllup. Et ganske gjennomsnittlig år med kylling til middag, tv-serier på sofaen og trøtte morgener på Høgskolen i Oslo.

Men det er ikke sikkert at 2009 blir så verst heller. Det blir Malaysia og Singapore, det blir antakeligvis mitt siste år som student, og hva året ellers bringer, er det ingen som vet. Nyttårsforsetter? Tenke litt mindre og leve litt mer.

Takk for det gamle. Jeg håper det nye blir minst like fint!

Noen ganger skulle jeg ønske at verden var litt enklere å forholde seg til. At virkeligheten var i svart-hvitt. At det var lett å vite hva som var rett. For det finnes alt for mange valg og alt for mange måter å velge feil på.

For eksempel når jeg skal velge brus. Skal jeg velge brus med sukker og risikere å få diabetes 2? Eller skal jeg velge brus med kunstige søtningsstoffer og risikere å få kreft? (Jada, jeg bør selvfølgelig la være å drikke brus i det hele tatt, men vi vet jo alle at det ikke kommer til å skje.)

Skal jeg handle mye til jul for å holde økonomien ved like, og samtidig fylle verden med søppel og CO2? Eller skal jeg skåne miljøet og samtidig sende finanskrisa til nye høyder?

Skal jeg slutte å drikke jus, fordi det skader tennene mine? Eller skal jeg fortsette å drikke jus, fordi jeg trenger de sunne næringsstoffene?

Bør jeg kjøpe matvarer som er importert fra utviklingsland, som gir fattige bønder et levebrød, men samtidig bidrar til global oppvarming? Eller skal jeg velge mat som er dyrket her hjemme, og som skåner miljøet for CO2, men samtidig gjør de fattige bøndene enda fattigere?

Uansett hva jeg velger, så blir det feil. Det er jommen hardt å være menneske.

Men hvis jeg skulle få valget mellom pest og kolera, vet jeg derimot hva jeg skal velge.

Kolera kan nemlig kureres.

Tidenes mest underholdende president? Dette er mitt favoritt-Bush-øyeblikk:

Fra nå av må vi bare ta til takke med Silvio Berlusconi…

I dag er det en historisk dag. I natt ble verdenshistorien omskrevet, slik den har blitt så mange ganger før. Men denne gangen kan jeg tydelig høre det historiske suset.

Jeg har ikke opplevd krigen, og jeg var ikke født da mennesket landet på månen for første gang. Jeg er for ung til å huske Berlinmurens fall, men jeg kan såvidt erindre at kong Olav døde, fordi jeg var sur for at de byttet ut barne-tv med sørgemusikk. Jeg vet hvor jeg var da flyene kræsjet inn i World Trade Center og da Norge slo Brasil i fotball-VM. Jeg husker begravelsen til prinsesse Diana, NOKAS-ranet, tsunamien i Asia og da Kurt Nilsen vant første og eneste World Idol. Jeg var der når ingenting kræsjet 1. januar år 2000, og jeg så at amerikanerne fisket Saddam Hussein opp av en hule i Irak (på tv, vel å merke).

Men i natt, da alle øyne var rettet mot Amerika, da historien ble endret, da USA fikk sin første svarte president. Da sovnet jeg. Jeg sovnet rett og slett fra verdenshistorien. Dette var once in a lifetime, en gang i verdenshistorien, men det hjalp ikke. Jeg orket ikke mer. Klokka to måtte jeg krype under dyna og legge meg. Da var ingenting avgjort. Da jeg våknet i dag, var Barack Obama valgt til president i USA. Verdens mektigste mann. Og jeg hadde sovnet fra hele greia.

La oss derfor håpe at valget blir historisk på mer enn en måte og at jeg klarer å holde meg våken nok til å få med meg fortsettelsen.

Grattis, Obama!

Opptil flere ganger i uka arver eller vinner jeg millioner av dollar. Og euro. Og pund. Det er ikke ende på hvor mange gavmilde rikinger jeg er i slekt med og hvor mange e-postlotterier jeg blir trekt ut i. Jeg begynner rett og slett å bli steinrik. Og merkelig nok bor veldig mange av slektningene mine i Afrika. Jeg visste at alle verdens mennesker stammer fra Afrika, men jeg hadde ingen anelse om at det var så kort tid siden mine slektninger utvandret derfra.

Her om dagen fikk jeg en veldig interessant henvendelse. Den var nemlig på norsk. De fleste andre slektningene mine har ikke vært i Norge på en stund og har derfor skrevet på engelsk. Men her hadde jeg altså en advokat som har kjennskap til det norske språk. Jeg har derimot litt problemer med juriske termer og skrivemåter, og derfor blir dette brevet litt kryptisk for meg.

Det åpner veldig fiffig. Overskriften er “Eiendeler av min avdøde klient” Jeg vet ikke om det er snakk om armer eller bein, glassøyer eller gebiss, men jeg er ganske sikker på at jeg ikke er så veldig sugen på å arve noen deler av verken levende eller døde klienter.

Og så fortsetter det: “I am Barrister Cristian Brown (esq.) en advokat og personlige advokat til ovenstеende navn klient of mine, et nasjonalt av landet som har en service-bedrift tilknyttet Electric Authority her i Benin republikk.” Jeg lar den setningen stå for seg selv.

Og så døde han, tragisk, i en bilulykke, denne steinrike klienten, altså, og helt tilfeldig var han i slekt med meg. “Min klient ble en vellykket og en oppnådd familie mann, som gjorde nok formue før han brått døde.” Og denne formuen skal jeg altså arve. Hele 13,4 millioner dollar. Det var nok for den oppnådde familiemannen, og da er det nok for meg.

Herr Brown skriver videre: “Jeg har besluttet å følge sin slektningene gjennom Internett, for å finne et medlem av hans familie ikke mye fremgang ble registrert. Coincidentally, jeg kom over navnet ditt og til min overraskelse, du bærer en lignende etternavn med min klient.” Pussig. Det er ikke mange som har samme etternavn som meg her i Norge, 27 for å være nøyaktig, men det kan jo hende at det er et veldig vanlig navn i Benin.

Og så litt bla-bla-bla, før godeste herr Brown fortsetter slik: “Jeg søker ditt samtykke til å presentere deg som Neste of Kin eller familiemedlem til den avdøde, siden du er på en fordel, fra samme land, slik at inntektene av denne gjenværende saldo av sin kontrakt midler verdi på $ 13,4 millioner dollar kan være utbetalt til deg.” For det første, jeg vil ikke bli presentert som Neste of Kin. For hva i all verden er Kin? Kan det være skrivefeil for kinn? Men hva betyr neste of kinn? Jeg er forvirra. Men jeg er tydeligvis på en fordel, uten at jeg skjønner hvordan det går an å være på en fordel, for ikke å glemme at jeg er på en fordel, fra samme land. Fra samme land? Hvilket land da? Benin? Jeg er ikke fra Benin? Er jeg fra Benin?

Herr Brown vil at vi skal dele regningen, lover at alt følger juridiske retningslinjer, vil at jeg skal ringe han eller sende han en mail på den særdeles seriøse epostadressen som slutter på euro26.hu, et ungdommelig domene fra Ungarn, og enda mer bla-bla-bla. Og han avslutter med en vennlig hilsen:

Respekt Hilsen
Barrister Cristian Brown (Esq)

Jeg tror jeg har like mye respekt for Cristian Brown som jeg har for Grandiosa.