Melodi Grenland Prix

På lørdag så jeg hjemtraktene på tv. Grenland fikk nemlig utfolde seg i over en time prime-time på NRK1, i spedd noen sanginnslag og en overentusiastisk Per Sundnes. Melodi Grand Prix, kalte de det visst, men fra mitt synspunkt så det mer ut som Grenland Prix enn Grand Prix. Det var rett og slett en drøy time med grenlandsreklame i beste sendetid på NRK. Musikkinnslagene stod aldri i veien for det som egentlig var målet med kveldens sending: Å vise hvor fantastisk det er i Grenland.

Jeg tror nesten at Vekst i Grenland hadde betalt Per Sundnes for å namedroppe Grenland i annenhver setning. – Her i Grenland er det kjempestemning! Han skal snart stå på scenen her i Grenland! Hør så entusiastiske publikum i Grenland er! Jeg hadde ikke blitt forundra dersom han hadde lirt av seg en: “Vi kosær vårs i Grenland!” mens han allerede var i gang.

Sannheten var at han og alle MGP-artistene var i Skien. Grenland er jo en samlesekk for fire kommuner og ingen presis måte å uttrykke hvor du er på. Det er omtrent som å ringe hjem og si du er i Syden. Alle skjønner omtrent hvor du er, men de kan ikke komme og hente deg, hvis det skulle være nødvendig. Og det kan jo forsåvidt være kjekt, det. Men veldig nøyaktig er det ikke. Det var sikkert noen som satt og så showet på tv dypt inne i bambleskogene også, men du får ikke meg til å tro at Per Sundnes kunne høre dem rope helt opp til Skien fritidspark.

Men du verden hvor bra Grenland tok seg ut på tv-skjermen! Her var det blide barn og ordførere, fisk og reker, Henrik Ibsen og Odd-supportere, båtplassær og bårnehageplassær – det var nesten så jeg fikk lyst til å flytte hjem igjen umiddelbart. Litt flere bamblinger og jeg hadde garantert vært solgt.

Men om folk faktisk har blitt noe klokere av tv-reklamen, eller MGP-showet som det visstnok het, er jeg ikke så sikker på. Når jeg sier jeg er fra Grenland, pleier folk å nikke og smile, men jeg ser på dem at de egentlig ikke vet hvor Grenland er, bare at innbyggerne har et fotballag som heter Odd. Og nå tenker de vel på Grand Prix i tillegg.

Jåda, det er så snålt atte!

Bamblassadør

Da jeg flyttet til Oslo, pleide jeg å si at jeg kom fra Porsgrunn. Ikke fordi jeg er flau over å være bambling, men fordi ingen vet hvor Bamble er. (Mange vet ikke engang hvor Porsgrunn er, jeg har fått spørsmål om det er i nærheten av Moss…)

Nå har jeg slutta å være skapbambling. (Det er for øvrig ganske umulig for meg å være det hvis jeg må presentere meg med fullt navn.) Når noen spør meg hvor jeg kommer fra, proklamerer jeg høyt og stolt at jeg kommer fra Bamble, og da får jeg stort sett en av tre reaksjoner:
1. Hæ? Hvor er det?
2. Der har jeg vært på håndballcup.
3. Der har vi hytte.
Hvis noen benytter alternativ 1, er jeg nøye med å forklare hvor Bamble ligger og å namedroppe både Porsgrunn, Skien, Grenland og Telemark i samme slengen. Det pleier å hjelpe.

Men nå lurer jeg på om jeg har dratt Bamblepatriotismen litt langt. Det er mye som tyder på at jeg snakker veldig mye om Bamble. Av en eller annen grunn husker alle jeg treffer at jeg er fra Bamble, selv om de fleste aldri har hørt om Bamble før de møtte meg. Det er greit nok at folk instinktivt spør om jeg mener til Bamble når jeg sier at jeg skal hjem en tur. Litt mer bekymringsverdig er det at jeg stadig får kommentarer som: “Jeg kjørte gjennom Bamble i sommer, og da tenkte jeg på deg.”

Snakker jeg veldig mye om Bamble? Jeg tror ikke det. Jeg satser på at det er (det belastende) mellomnavnet mitt som gjør utslaget. Dessuten tror jeg Bamble har godt av å ha en ambassadør i Oslo.

Jeg burde nesten ha blitt lønnet av Bamble kommune.

Verdens navle

Hvor ligger egentlig Brevik? I Porsgrunn kommune? I nærheten av Skien?

MAGASINET har skjønt det. Brevik ligger naturligvis utenfor Bamble!

Endelig en journalist som har geografikunnskapene i orden.

Solid as a rock

På lørdag fant jeg ut at jeg kommer fra en fremragende steinkommune.

Anledningen var et besøk på geologisk museum på Tøyen. I utgangspunktet var vi der for å se på dinosaurskjelletter. Stein har jeg liksom aldri fått helt taket på. Men det viste seg at steinen var mer interessant enn forventet.

For midt blant eksotiske steiner fra India og Tanzania, lå det masse stein fra Bamble! Og det var ikke bare en stein, det krydde av Bamblesteiner i alle størrelser og fasonger. Jeg visste ingenting om at Bamble hadde så mye grått gull å by på. Patriotismen vokste umiddelbart.

Og etter å ha spurt min gode venn google om råd, fant jeg ut at Bamble er en av geologenes drømmeområder. Bamble er altså alle geologers våte drøm! Hvorfor har jeg ikke visst det før nå?

Hvorfor lærte vi aldri noe om Bamblestein på skolen? Hvorfor blir ikke dette markedsført ovenfor steingærne turister?

Her ligger det et enormt potensiale. Dette kan virkelig sette Bamble på kartet en gang for alle. Jeg ser for meg store busslaster med steinturister, stor tilflytning av geologer og annonser i utenlandske reisemagasiner der Bamble blir markedsført som et sted med mye rock’n'roll.

Jeg syns kommunen bør få en stein inn i kommunevåpenet. Samtidig kan kommunens bytte slagord til “Bamble kommune: Solid as a rock”

På en annen side kom det ikke som noen stor overraskelse. Bamblinger er jo tross alt stein sprø hele gjengen.

Anonyme Ane

Etter å ha bodd i Oslo i snart 2 og et halvt år har jeg lært meg å sette pris på anonymitetens fordeler. I Oslo kan du nemlig handle hva du vil, gå kledd sånn som du vil og gjøre hva du vil uten at fok så mye som ser to ganger på deg. Og det er i grunn ganske deilig!

Å komme hjem til Bamble i jula ble derfor et kultursjokk. For det første møter jeg stadig folk jeg kjenner og som jeg må prate med. Det er selvfølgelig hyggelig det, selv om den ene samtalen er mistenkelig lik den neste. Hva jeg driver med, hvor stor jeg har blitt og hvor fort tiden går er hyppige temaer. Selv om jeg ikke føler at jeg har vært borte så innmari lenge, er det andre som tydeligvis er uenige med meg.

Dessuten treffer jeg ofte halvkjente mennesker jeg er usikker på om jeg bør hilse på eller ikke. Og det er i grunn det største problemet. For jeg er usikker på om jeg kjenner de godt nok, om de kjenner meg igjen og kanskje også om de kjenner meg i det hele tatt. I Oslo ville jeg hilst på de samme menneskene uten å blunke, men da er vi liksom på en nøytral arena. Å møte bamblinger i Oslo er omtrent som å møte nordmenn i utlandet, du snakker med dem uansett om du ikke kjenner dem så veldig godt. De kommer jo tross alt hjemmefra!

Misforstå meg rett, det er veldig hyggelig å være hjemme. Men det kan også være ganske slitsomt. For når jeg er ute i offentligheten her hjemme må jeg alltid være konsetrert og våken. I Oslo kan jeg vandre rundt i min egen verden, uten å bry meg for mye om folk rundt meg. Ikke helt ulikt det alle andre Osloborgere gjør. Jeg kan kjøpe sjokolade uten å få dårlig samvittighet fordi jeg møter dama som jobber på tannlegekontoret og farge håret mitt svart uten å få tusen blikk som sier: “Ja, nå har hu dattera til Wenche virkelig frika ut”.

I Oslo kan du forsvinne i mengden. Noen ganger kan det være veldig deilig.

Bambling i by’n

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde en ordentlig dialekt. En skikkelig innbarka dialekt som umiddelbart kunne stadfeste en gang for alle hvor i landet jeg kommer fra. Det er så greit med bergensere og trøndere, de trenger ingen videre introduksjon. Så fort de åpner kjeften vet alle hvor de kommer fra. Jeg høres derimot ut som en forvirra østlending (noe jeg forsåvidt også er…)

Etter at jeg flyttet til Oslo har jeg (ubevisst) moderert språket mitt veldig. Min småbrede bambleslang har utviklet seg i til et Oslomål-light, lett krydret med brede l-er og a-endelser. Jeg er rett og slett litt språkforvirra! Ær-endelsene forsvinner som dugg for sola (du vet, bilær og båtær), jeg slutter å si spennans og brukans og jeg har til og med tatt meg selv i å si hund (alle vet jo at det heter bikkje!) Jeg trenger seriøs hjelp fra en Team Antonsen-logoped!

Problemet er egentlig at bambledialekten bare er en kvasi-dialekt. Jeg kunne selvfølgelig tydd til den fryktelige grenlandsdialekten, men så desperat har jeg virkelig ikke blitt ennå. Så resultatet har blitt en salig sammenblanding av er-endelser og æljær, fævvlær, maule og høll (med skikkelig bred l!) Disse ordene skal Oslofiffen aldri greie å riste av meg (med mindre John G. Bernander ansetter meg og presser på meg noen syke språkregler). Det verste er at jeg nesten er flau over penpreiket mitt når jeg kommer hjem til Bamble. Derfor pleier jeg å skylde på jobben. (Og kanskje litt på overnevnte sjefsoverhode.)

Og når noen spør meg hvor jeg kommer fra, pleier jeg å si Porsgrunn. Ikke fordi jeg er flau over at jeg kommer fra Bamble (jeg kommer aldri til å klare å juge meg unna det uansett), men fordi ingen vet hvor Bamble er. For her i hovedstaden har jeg fått følgende respons på svaret mitt:
- Å Porsgrunn ja. Er ikke det i nærheten av Moss?

P-byen Porsgrunn 2

I dag er dagen da Porsgrunns beborere må krype under dyna for å lage barn. Utenfor Hotell Vic står visstnok en skokk med journalister og venter på noen potensielle produsenter de kan utføre dyneløft på. Dette kan føye et ny P-ord inn i rekken kjente Porsgrunnsfenomener – Porno!

Hvis det viser seg at det ikke kommer noen par, må journalistene selvfølgelig gjøre sin plikt og slå seg sammen for å lage jubileumsbarnet selv. For det er antakeligvis de som har skremt bort alle parringslystne Porsgrunnsfolk. Og som samvittighetsfulle byborgere er det viktig at de da tar sin del av ansvaret.

I Telemarks nest største avis i dag kan vi lese om noen som melder seg frivillig til å reproduserere seg, men som mangler en partner, nemlig den utrolig attraktive Brevikskjendisen, Pilten. Han skryter av sine gode gener, og får vel fylkets største kontaktannonse noensinne. Det er tydelig at Porsgrunn kommune er desperate.

Jeg lurer på hva dette jubileumsbarnet skal brukes til. Dette stakkars, uskyldige, lille barnet som blir født inn i en sjebne verre enn kongefamiliens. Dømt til et liv som Porsgrunns maskot, et verv du ikke har valgt selv og aldri kommer deg ut av. Dette barnet kommer aldri til å kunne gå i fred i Porsgrunns gater, og kommer til å bli hentet fram ved alle anledninger der byen skal feires. Det blir aldri muligheter til å gå på kino med en venn av det motsatte kjønn eller drikke en øl for mye sammen med gode venner. Da kommer de store oppslagene i Porsgrunns Dagblad, med krigstyper på førstesiden dagen etter. Dette barnet blir dømt til et liv i offentlighetens fangenskap. Det vil aldri kunne være seg selv, men alltid måtte ikle seg rollen som jubileumsbarnet.

Hva er motivasjonen for å utsette et forsvarløst lite barn for alt dette?

Siste Instagram-snapshots

 

Kategorier

Arkiv

Besøkende