AneRikke.com

I tilfelle du sliter med å lese det med liten skrift…

Riktig arbeidsmiljø er viktig. Men noen ganger blir man distrahert av faktorer man ikke har helt kontroll over.

Som for eksempel pus. For da jeg skulle sitte hjemme og skrive i forrige uke, fanget kameraet på dataen min opp følgende snikende uromoment:

- Hmm... Er det noen hjemme her, altså...?

– Hva er det egentlig du driver med på denne skjermen? Det kan da umulig være noe viktig!

– Jeg skal bare kose bittelittegranne...

– Jeg har ikke gjort noe. Jeg bare sitter her og ser uskyldig ut, jeg.

Det er vel dette man kaller en marekatt?

For et drøyt år siden fikk vi besøk hjemme hos mamma og pappa. Det viste seg å bli alt annet enn en lynvistitt, for katta som kom den gangen, er der fremdeles. Han flytta rett og slett inn, uten å spørre noen først.

Og når noen flytter inn, må de jo få et navn, for som en av tre katter, blir det litt forvirrende for både katt og menneske hvem vi mener når vi sier pus. Og siden dette var en hannpus, i motsetning til hunnpusene vi hadde fra før av, ble det veldig naturlig å kalle ham Ballo, fordi Ballepus, som var det opprinnelige forslaget, ble litt for lite sofistikert.

Men så dukket det plutselig opp enda en katt, slik det ofte gjør i landlige strøk. Det viste seg å være enda en hannkatt, og selv om denne katta ikke var fullt så freidig som Ballo, så var den også til slutt inne på vaskerommet for å få seg mat (vi har katteluke i døra). Og siden Ballo hadde fått navn, kunne vi ikke være dårligere med denne karen. Han og Ballo var ikke veldig gode venner, og derfor fikk han navnet Sandberg. Jeg vil si at navnet var ganske tilfeldig valgt, det kunne like godt ha blitt Sponheim eller Foss, men antakelig ikke Stoltenberg. Litt konsistent skulle det tross alt være.

Ballo og Sandberg fyker i tottene på hverandre så fort de får sjansen. Ballo har fått kløyvd begge ørene, og kommer stadig haltende og blodig inn i stua, uten at det ser ut til å gå utover humøret eller lysten til å kose. Vaskerommet er gang på gang fullt av blod og pelsrester etter å ha vært fight club på nattestid, og våre “egentlige” katter sniker seg rundt i sitt eget hus fordi de er redde for å bli angrepet av (slåss)kåte hannkatter.

Så pappa har bestemt seg. Sandberg må dø. Det er nå skuddpremie på Sandberg, for å sikre ro i heimen. Problemet er at det ikke er så lett å gå på kattejakt i en meter med snø, og derfor lever Sandberg fremdeles livets glade dager. (I tillegg til at pappa egentlig ikke er så morderisk, noe som resulterte i at Styggepus, den forrige hannkatta som luska rundt huset vårt hjemme, stadig skulle skytes, men allikevel levde ganske mange katteår før det faktisk skjedde.)

Så nå virker det som om pappa er ute på et politisk vendetta, selv om han egentlig bare skal prøve å kvitte seg med ei katte. Derfor vil jeg gjerne presisere at navnevalget ikke er politisk motivert, at det er tilfeldig at det er Sandberg som må gå, det kunne like godt ha vært Ballo, og at pappa er alt annet enn et notorisk kattemorder. Men hvis noen har lyst til å prøve å fange en vill hannkatt for å gi han politisk asyl, så er det bare å komme og prøve. Før det er for sent, naturligvis, men kjenner jeg min far rett, er det ikke noen grunn til å haste.

Ballo, den gangen han hadde relativt hele ører. Sandberg lar seg ikke fotografere, men er nesten helt lik, bortsett fra en liten, hvit flekk under haka, noe som naturligvis gjør hele prosessen enda litt vanskeligere.

(Hvis du har kommet inn på dette innlegget ved å søke på kombinasjonen Sandberg+skuddpremie+politisk vendetta, vil jeg igjen understreke at dette er snakk om ei løskatte og at det er helt tilfeldig at disse kattene bærer samme navn som sentrale politikere. Dessuten kan jeg berolige med at pappa har både skyteprøve og våpenlisens, men at det går cirka 20 år mellom hver gang han skyter en elg på jakt, med andre ord er han ikke en særlig triggerhappy type.)

På lørdag så jeg hjemtraktene på tv. Grenland fikk nemlig utfolde seg i over en time prime-time på NRK1, i spedd noen sanginnslag og en overentusiastisk Per Sundnes. Melodi Grand Prix, kalte de det visst, men fra mitt synspunkt så det mer ut som Grenland Prix enn Grand Prix. Det var rett og slett en drøy time med grenlandsreklame i beste sendetid på NRK. Musikkinnslagene stod aldri i veien for det som egentlig var målet med kveldens sending: Å vise hvor fantastisk det er i Grenland.

Jeg tror nesten at Vekst i Grenland hadde betalt Per Sundnes for å namedroppe Grenland i annenhver setning. – Her i Grenland er det kjempestemning! Han skal snart stå på scenen her i Grenland! Hør så entusiastiske publikum i Grenland er! Jeg hadde ikke blitt forundra dersom han hadde lirt av seg en: “Vi kosær vårs i Grenland!” mens han allerede var i gang.

Sannheten var at han og alle MGP-artistene var i Skien. Grenland er jo en samlesekk for fire kommuner og ingen presis måte å uttrykke hvor du er på. Det er omtrent som å ringe hjem og si du er i Syden. Alle skjønner omtrent hvor du er, men de kan ikke komme og hente deg, hvis det skulle være nødvendig. Og det kan jo forsåvidt være kjekt, det. Men veldig nøyaktig er det ikke. Det var sikkert noen som satt og så showet på tv dypt inne i bambleskogene også, men du får ikke meg til å tro at Per Sundnes kunne høre dem rope helt opp til Skien fritidspark.

Men du verden hvor bra Grenland tok seg ut på tv-skjermen! Her var det blide barn og ordførere, fisk og reker, Henrik Ibsen og Odd-supportere, båtplassær og bårnehageplassær – det var nesten så jeg fikk lyst til å flytte hjem igjen umiddelbart. Litt flere bamblinger og jeg hadde garantert vært solgt.

Men om folk faktisk har blitt noe klokere av tv-reklamen, eller MGP-showet som det visstnok het, er jeg ikke så sikker på. Når jeg sier jeg er fra Grenland, pleier folk å nikke og smile, men jeg ser på dem at de egentlig ikke vet hvor Grenland er, bare at innbyggerne har et fotballag som heter Odd. Og nå tenker de vel på Grand Prix i tillegg.

Jåda, det er så snålt atte!

Da jeg flyttet til Oslo, pleide jeg å si at jeg kom fra Porsgrunn. Ikke fordi jeg er flau over å være bambling, men fordi ingen vet hvor Bamble er. (Mange vet ikke engang hvor Porsgrunn er, jeg har fått spørsmål om det er i nærheten av Moss…)

Nå har jeg slutta å være skapbambling. (Det er for øvrig ganske umulig for meg å være det hvis jeg må presentere meg med fullt navn.) Når noen spør meg hvor jeg kommer fra, proklamerer jeg høyt og stolt at jeg kommer fra Bamble, og da får jeg stort sett en av tre reaksjoner:
1. Hæ? Hvor er det?
2. Der har jeg vært på håndballcup.
3. Der har vi hytte.
Hvis noen benytter alternativ 1, er jeg nøye med å forklare hvor Bamble ligger og å namedroppe både Porsgrunn, Skien, Grenland og Telemark i samme slengen. Det pleier å hjelpe.

Men nå lurer jeg på om jeg har dratt Bamblepatriotismen litt langt. Det er mye som tyder på at jeg snakker veldig mye om Bamble. Av en eller annen grunn husker alle jeg treffer at jeg er fra Bamble, selv om de fleste aldri har hørt om Bamble før de møtte meg. Det er greit nok at folk instinktivt spør om jeg mener til Bamble når jeg sier at jeg skal hjem en tur. Litt mer bekymringsverdig er det at jeg stadig får kommentarer som: “Jeg kjørte gjennom Bamble i sommer, og da tenkte jeg på deg.”

Snakker jeg veldig mye om Bamble? Jeg tror ikke det. Jeg satser på at det er (det belastende) mellomnavnet mitt som gjør utslaget. Dessuten tror jeg Bamble har godt av å ha en ambassadør i Oslo.

Jeg burde nesten ha blitt lønnet av Bamble kommune.

Hvor ligger egentlig Brevik? I Porsgrunn kommune? I nærheten av Skien?

MAGASINET har skjønt det. Brevik ligger naturligvis utenfor Bamble!

Endelig en journalist som har geografikunnskapene i orden.

På lørdag fant jeg ut at jeg kommer fra en fremragende steinkommune.

Anledningen var et besøk på geologisk museum på Tøyen. I utgangspunktet var vi der for å se på dinosaurskjelletter. Stein har jeg liksom aldri fått helt taket på. Men det viste seg at steinen var mer interessant enn forventet.

For midt blant eksotiske steiner fra India og Tanzania, lå det masse stein fra Bamble! Og det var ikke bare en stein, det krydde av Bamblesteiner i alle størrelser og fasonger. Jeg visste ingenting om at Bamble hadde så mye grått gull å by på. Patriotismen vokste umiddelbart.

Og etter å ha spurt min gode venn google om råd, fant jeg ut at Bamble er en av geologenes drømmeområder. Bamble er altså alle geologers våte drøm! Hvorfor har jeg ikke visst det før nå?

Hvorfor lærte vi aldri noe om Bamblestein på skolen? Hvorfor blir ikke dette markedsført ovenfor steingærne turister?

Her ligger det et enormt potensiale. Dette kan virkelig sette Bamble på kartet en gang for alle. Jeg ser for meg store busslaster med steinturister, stor tilflytning av geologer og annonser i utenlandske reisemagasiner der Bamble blir markedsført som et sted med mye rock’n'roll.

Jeg syns kommunen bør få en stein inn i kommunevåpenet. Samtidig kan kommunens bytte slagord til “Bamble kommune: Solid as a rock”

På en annen side kom det ikke som noen stor overraskelse. Bamblinger er jo tross alt stein sprø hele gjengen.

Etter å ha bodd i Oslo i snart 2 og et halvt år har jeg lært meg å sette pris på anonymitetens fordeler. I Oslo kan du nemlig handle hva du vil, gå kledd sånn som du vil og gjøre hva du vil uten at fok så mye som ser to ganger på deg. Og det er i grunn ganske deilig!

Å komme hjem til Bamble i jula ble derfor et kultursjokk. For det første møter jeg stadig folk jeg kjenner og som jeg må prate med. Det er selvfølgelig hyggelig det, selv om den ene samtalen er mistenkelig lik den neste. Hva jeg driver med, hvor stor jeg har blitt og hvor fort tiden går er hyppige temaer. Selv om jeg ikke føler at jeg har vært borte så innmari lenge, er det andre som tydeligvis er uenige med meg.

Dessuten treffer jeg ofte halvkjente mennesker jeg er usikker på om jeg bør hilse på eller ikke. Og det er i grunn det største problemet. For jeg er usikker på om jeg kjenner de godt nok, om de kjenner meg igjen og kanskje også om de kjenner meg i det hele tatt. I Oslo ville jeg hilst på de samme menneskene uten å blunke, men da er vi liksom på en nøytral arena. Å møte bamblinger i Oslo er omtrent som å møte nordmenn i utlandet, du snakker med dem uansett om du ikke kjenner dem så veldig godt. De kommer jo tross alt hjemmefra!

Misforstå meg rett, det er veldig hyggelig å være hjemme. Men det kan også være ganske slitsomt. For når jeg er ute i offentligheten her hjemme må jeg alltid være konsetrert og våken. I Oslo kan jeg vandre rundt i min egen verden, uten å bry meg for mye om folk rundt meg. Ikke helt ulikt det alle andre Osloborgere gjør. Jeg kan kjøpe sjokolade uten å få dårlig samvittighet fordi jeg møter dama som jobber på tannlegekontoret og farge håret mitt svart uten å få tusen blikk som sier: “Ja, nå har hu dattera til Wenche virkelig frika ut”.

I Oslo kan du forsvinne i mengden. Noen ganger kan det være veldig deilig.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde en ordentlig dialekt. En skikkelig innbarka dialekt som umiddelbart kunne stadfeste en gang for alle hvor i landet jeg kommer fra. Det er så greit med bergensere og trøndere, de trenger ingen videre introduksjon. Så fort de åpner kjeften vet alle hvor de kommer fra. Jeg høres derimot ut som en forvirra østlending (noe jeg forsåvidt også er…)

Etter at jeg flyttet til Oslo har jeg (ubevisst) moderert språket mitt veldig. Min småbrede bambleslang har utviklet seg i til et Oslomål-light, lett krydret med brede l-er og a-endelser. Jeg er rett og slett litt språkforvirra! Ær-endelsene forsvinner som dugg for sola (du vet, bilær og båtær), jeg slutter å si spennans og brukans og jeg har til og med tatt meg selv i å si hund (alle vet jo at det heter bikkje!) Jeg trenger seriøs hjelp fra en Team Antonsen-logoped!

Problemet er egentlig at bambledialekten bare er en kvasi-dialekt. Jeg kunne selvfølgelig tydd til den fryktelige grenlandsdialekten, men så desperat har jeg virkelig ikke blitt ennå. Så resultatet har blitt en salig sammenblanding av er-endelser og æljær, fævvlær, maule og høll (med skikkelig bred l!) Disse ordene skal Oslofiffen aldri greie å riste av meg (med mindre John G. Bernander ansetter meg og presser på meg noen syke språkregler). Det verste er at jeg nesten er flau over penpreiket mitt når jeg kommer hjem til Bamble. Derfor pleier jeg å skylde på jobben. (Og kanskje litt på overnevnte sjefsoverhode.)

Og når noen spør meg hvor jeg kommer fra, pleier jeg å si Porsgrunn. Ikke fordi jeg er flau over at jeg kommer fra Bamble (jeg kommer aldri til å klare å juge meg unna det uansett), men fordi ingen vet hvor Bamble er. For her i hovedstaden har jeg fått følgende respons på svaret mitt:
- Å Porsgrunn ja. Er ikke det i nærheten av Moss?