Heller lykkelig av dumhet enn klok av skade

Mennesker er dumme. Jeg vet det fordi jeg er det selv.

Her om dagen gjorde jeg nemlig noe jeg sjelden gjør. Jeg brukte belte i bussen. Det er en ganske smart og logisk ting å gjøre, men allikevel gjør jeg det sjeldent. Jeg vet ikke helt hvorfor. Bilbelte er noe helt selvfølgelig, men å bruke det samme beltet på lengre bussturer, er noe veldig mange ikke gjør, meg inkludert. Det er ikke noe særlig mindre skummelt å kræsje med buss enn å kræsje med bil, men allikevel dropper jeg beltet i bussen og krysser fingrene for at det går bra.

Jeg tror det er fordi jeg er et svakt menneske og fordi jeg ikke liker å krafse på låret til fremmede. Har jeg ingen ved siden av meg, tar jeg beltet på umiddelbart, men prøver diskret å gjemme det under et skjerf eller en jakke for å ikke framstå som en idiot. Hadde alle andre også brukt belte, ville jeg gjort det hver eneste gang. Men siden jeg ofte er den eneste som tilsynelatende vurderer det, dropper jeg det og håper heller at bussen værsåsnill kan la være å kræsje bare denne ene gangen. Det har heldigvis gått bra til nå.

Det bunner nok i et ønske om å ikke virke som overnervøse idioter.

Det er akkurat som med sykkelhjelmer. Vi vet det er galskap å sykle uten, men allikevel lar vi være. Eller det vil si, de fleste gjør det, men ikke jeg. Nå sykler jeg ikke plagsomt mye, men når jeg gjør det, skjer det med hjelm på hodet. Jeg har tenkt til å leve av hodet mitt i framtida, og syns derfor det er greit å beholde det like helt.

Argumentet er at det ser dumt ut, men det gjør onepiece og crocs også, uten at folk slutter å gå med det av den grunn. Det må være noe mer som ligger bak.

For det finnes ingen fornuftige argumenter for å la være. Allikevel gjør vi det. Vi risikerer både knuste skaller og det som verre er, uten at det hjelper noe på hjelm- og beltelysten. Vi er kanskje redde for hva andre tenker, tydeligvis reddere enn vi er for vårt eget liv.

Det kan ikke være noe annet enn et bevis på hvor dumme vi egentlig er.

Musesyke

I helga prøvde jeg å installere en bluetooth-mus på pcen til pappa. Det gikk dårlig. Mens min mac tok den med en gang, ville ikke pcen få musepekeren til å bevege seg. Det er mulig at det skyldes min inkompetanse, men det betyr vel uansett at macen er enkel å bruke.

Jeg skjønner ikke så mye av pcer. Og i dag, da jeg skulle bruke pcen på skolen, fikk jeg følgende beskjed:

mus

Du skal tydeligvis passe deg for å klikke og bevege på musa på en gang. Og ja, jeg har tenkt til å fortsette med det.

;D

Alt var så mye enklere før. Ord var ord, og tegn var tegn, og skrev du en tekst, så markerte tegnene pauser og stopp, ingenting mer. Den tiden er over.

Mange vil nok mene at smileys beriker språket vårt, men jeg er ikke helt sikker lenger. Selvfølgelig er det fint å kunne krydre en tekst med visuelle signaler som markerer humøret ditt, men problemet melder seg så fort smileybruken blir en vane, og du ikke vet hva du skal gjøre når du skal skrive en jobbsøknad eller et formelt brev.

For hva hvis du prøver å dra en liten spøk? Er du sikker på at noen skjønner det når du ikke henger på et avvæpnende smil? Alt blir liksom så alvorlig uten kolon og parantes, og selv om du er i verdens beste humør, er du stadig redd for å framstå som sur og uvennlig. Derfor blir jeg i villrede når jeg skal skrive mer formelle ting, for når kan jeg egentlig smile i teksten?

Sms er som regel greit, e-post er en gråsone. Noen ganger lurer jeg på om noen er for gamle til å skjønne hva smileyen betyr, men det er helt til jeg mottar smser fra damer over førti og innser at de ofte er mer ivrige enn fjortiser når det kommer til smiletegn. Men på jobben må jeg styre unna smilene, annet enn i den menneskelige utgaven. Jeg kan jo ikke krydre reportasjer og artikler med smiljefjes, selv om det til tider kan være litt fristende.

Derfor lurer jeg på om jeg skal slutte helt. Her og nå, momentant, cold turkey, som det heter. Heller prøve å bruke språket litt mer presist. Prøve å legge an en munter tone og uttrykke meg så presist som mulig. La ord være ord, og tegn være noe som markerer pauser og stopp i teksten, slik som de var ment til i utgangspunktet.

Eller er smileyene på vei inn i språket på lik linje med engelske ord? Er dette en språkutvikling som har snudd og er på vei tilbake til hireoglyfer og hellerissninger? Poenget med alfabetet var jo å slippe å tegne tingen du ville beskrive, men har bokstavene og ordene blitt for fattige for oss? Kanskje smileyen faktisk har kommet for å bli?

Jeg er redd for at smileybruken skal ta overhånd. Enkelte bruker flere smilefjes enn de bruker ord, og de er med på å svekke smileyens gode navn og rykte. For et lite smil har aldri skadet noen, men folk som gliser konstant, har aldri vært særlig troverdige.

Så kanskje er det like greit å kutte ut hele greia? Ikke det at jeg vet hva jeg skal gjøre uten. I hvert fall ikke ennå.

;)

Siste Instagram-snapshots

 

Siste kommentarer

Kategorier

Arkiv

Besøkende