AneRikke.com

Det er mye jeg liker ved konseptet skitur: Kakao, kvikklunsj, appelsiner, sol, natur, frisk luft og blide mennesker. Problemet er at jeg ikke er så veldig god på det mest essensielle hva skitur angår: Selve skigåingen.

Å kalle meg en danske i skiløypa ville vært en grov fornærmelse mot våre naboer i sør. Jeg er nemlig veldig langt under det nivået. Det vil si, skigåingen går veldig fint så lenge jeg går rett fram på flatmark. Problemet er at jeg ikke kan verken svinge eller bremse, noe som kan være nyttige ferdigheter å ha med seg i skiløypa.

Er det lov å håpe på en bitteliten snøstorm i påska? Det er nemlig veldig koselig å spille spill foran peisen mens vinden uler rundt hushjørnene. Og det er egentlig koselig å gå på ski også, hvis jeg bare hadde fått det til ordentlig. For jeg vil veldig gjerne være født med ski på beina og suse gjennom løypene med rød nikkers og roser i kinna. I stedet blir jeg tatt igjen av gamle menn med treski og femtiåringer i kondomdress.

Det går ganske bra så lenge jeg holder meg i skisporet. Men hva gjør jeg egentlig når sporet plutselig slutter, og jeg ikke kan bremse? Jo, da går jeg på trynet. Jeg trodde i det minste det ville være problemfritt, helt til jeg tryna i skisporet og fikk følgende beskjed fra min mer skierfarne samboer, som inntil da hadde holdt seg til å gi meg råd om hvordan jeg skulle sparke fra og hvor mye bøy jeg burde ha i knærne: – Du burde heller prøve å falle litt mer bakover.

Så ikke nok med at jeg ikke kan svinge eller bremse. Jeg kan ikke tryne riktig engang.

Skigåing er ikke for amatører.

Og hvor er egentlig dette Påskefjellet som alle mennesker reiser til i disse dager? Jeg prøvde å finne det på kartet, men hadde ikke særlig hell. Det er kanskje like greit, for der kommer det helt sikkert til å bli trangt om plassen.

Jeg våknet i natt av et underlig drønn, og i et lite øyeblikk trodde jeg at det enten måtte være tordenvær eller verdens undergang. Det var ingen av delene, men derimot bygårdens oppsamlede snø- og islager som bestemte seg for å komme dundrende ned fra taket akkurat da de fleste beboerne akkurat hadde forsvunnet inn i sin søteste søvn. Det var kanskje like greit, for alternativet ville vært at det kom dundrende ned når alle beboerne var på vei ut av døra om morgenen, og det kunne ha blitt skikkelig stygt.

Jeg ble advart mot både voldtektsmenn, lommetyver, narkotika og kebab, men at Oslo blir en dødsfelle hver eneste vår, var det ingen som fortalte meg før jeg flyttet til hovedstaden for snart seks år siden. For mens de andre farene er relativt enkle å styre unna, er det umulig å la være å utsette seg for faren for å få en isblokk i fleisen så fort du stikker hodet utenfor døra nå for tida. Isen truer på hvert eneste hustak, og det er et under at jeg fortsatt er i live.

Jeg kan naturligvis tråle gatene med blikket konstant festet på taket over meg, men jeg risikerer da veldig mye annet:

1. Å få isklumpen i ansiktet i stedet for i hodet, og jeg er usikker på om det er en fordel.
2. Å bli påkjørt av en bil jeg ikke så, fordi jeg hadde blikket rettet opp i stedet for rett fram.
3. Kollidere med noen andre fotgjengere jeg ikke ser.
4. Snuble i noe og gå på trynet.

Disse scenarioene er kanskje å fortrekke framfor å få en 50 kilos isblokk i hodet, men jeg tror heller jeg helgarderer og gjør det eneste som i hvert fall er 100% sikkert:

Holder meg innendørs.

Det minner kanskje bittelitt om prostitusjon, å selge sjela si til noen som lever av å pushe kjøtt til det norske folk, men målet helliger middelet. For jeg elsker burgere og jeg elsker New York, og når en god fredagsmiddag potensielt kan ta deg til det store eplet, er det egentlig ikke noe å lure på. Jeg får vel kanskje ikke så mange husmorpoeng for å lage amerikansk junkfood, men coleslawen er i det minste laget fra bunn av, og det må jo telle for noe.

Jeg og samboer’n har kombinert mine ferdigheter på kjøkkenet med hans fotoferdigheter, min (litt trange) I♥NY t-skjorte og en liten Obama-anekdote og håper at det skal være suksess. I tillegg håper jeg på å få hjelp, fra venner og kjente, det norske folk og kanskje fra deg, til å stemme min burger helt til USA. Det kan du gjøre her, og det er fort gjort og gratis.

Og hvis du lurer på hva som ligger bak kreasjonen, kan jeg avsløre at det også er kjapt og enkelt:

• Kjøttdeig klemt sammen med litt salt og pepper, pakket i bacon og stekt i ovnen en stund, så dandert med litt cheddarost.
• Coleslaw, eller kålsalat, om du vil. Finstrimlet kål og gulerot blandet med ca en halv tube majones og et par spiseskjeer med eddik og et par med sukker.
• Salat, tomat og løk. Små, hele pickles og løkringer (fra frysedisken) med bbq-saus.

Men hvis du er snill og stemmer, så kanskje jeg vil be deg på middag som takk? Det er bare en måte å finne ut av det på.

Riktig arbeidsmiljø er viktig. Men noen ganger blir man distrahert av faktorer man ikke har helt kontroll over.

Som for eksempel pus. For da jeg skulle sitte hjemme og skrive i forrige uke, fanget kameraet på dataen min opp følgende snikende uromoment:

- Hmm... Er det noen hjemme her, altså...?

– Hva er det egentlig du driver med på denne skjermen? Det kan da umulig være noe viktig!

– Jeg skal bare kose bittelittegranne...

– Jeg har ikke gjort noe. Jeg bare sitter her og ser uskyldig ut, jeg.

Det er vel dette man kaller en marekatt?