Forrige lørdag var jeg i Liverpool og så en av 70-tallets store visesangere live.

På billetten sto det Yusuf Islam, men det var ikke ham vi hadde kommet for å høre. Vi hadde kommet for å høre Cat Stevens. Det er vel takken du har for å bytte navn, for så å nærmest gå under jorda i over tjue år.

Men Yusuf var veldig klar over dette selv, og unnskyldte seg derfor med at han hadde nødt til å spille noen av de nye sangene først, før han kunne komme til de gode, gamle. Det stoppet ikke folk fra å rope «Peace Train» og «Moonshadow» gjennom hele konserten. – Dere skal få det dere kom for litt seinere, forsikret Yusuf, og etter en liten kopp te og en pustepause på scenekanten, hentet han frem sitt alter ego fra 70-tallet, Cat Stevens, og ga folk det de ville ha, både Peace Train og Moonshadow, Wild World og Morning Has Broken.

Ikke helt overraskende var jeg med på å trekke snittalderen blant publikum nedover. De fleste var i den alderen at de husket Cat Stevens glanstid for 30 år siden, bare at håret nå var litt gråere og det ungdommelige overmotet forduftet. Det var dermed et ganske sindig publikum som hadde inntatt setene i Echo Arena denne lørdagskvelden. Mannen i setet foran meg, en litt tynnhåret engelskmann i femtiåra som hadde med sønnen sin, hadde to måter å uttrykke sin begeistring på. Når han likte musikken, vippet han opp og ned med foten som han hadde krysset over låret. Når han likte musikken veldig godt, satt han begge beina i gulvet og vippet dem taktfast opp og ned mens han klappet begge håndflatene mot knærne i takt med musikken. Det var heller ingen andre i salen som så ut til å ha noen særlig mer spektakulær måte å digge musikken på enn vår venn på rad DD. Og dette er faktisk generasjonen som hylte så de svimte av når de så The Beatles på 60-tallet.

Men Yusuf så ut til å sette pris på den høflige, men positive responsen. Kanskje ikke så rart, siden han nesten ble pepet ut på konserten i Dublin et par uker tidligere. Showet inneholdt nemlig også en smakebit av den nye musikalen Moonshadow, ikke overraskende basert på musikken til Cat Stevens, som skal settes opp i London til våren. Men det var ikke alle i Dublin som var like fornøyde med å få gamle slagere som Father and Son bli sunget av andre en Stevensen sjøl, og de satt dermed i å pipe. I Liverpool ble han derimot møtt med store mengder applaus, noe han nesten virket litt overrasket over.

Og etter tre ekstranummer, et av dem en naturlig hyllest til byens store musikksønner, takket han pent for seg, og ikke minst publikum for at de hadde brukt så mye penger på konserten. – Thank you for spending so much money to come and see me, which by the way will go to charity, sa han til slutt, nesten i en bisetnig, før han avsluttet med Father and Son, i tilfelle ikke musikalartistene hadde gjort det riktig.

Og på det siste ekstranummeret dristet mannen på raden foran meg seg til å klappe i takt med musikken.