AneRikke.com

På årets siste dag skal man skue bakover på året som har vært. Og siden alle andre oppsummerer året i beste bøker, filmer, bilder og naturkatastrofer, oppsummerer jeg mitt år i blogginnlegg. 2009 var kanskje ikke det mest produktive hva blogging angår, men høydepunktene gir allikevel et greit overblikk over hva året hadde å by på.

Året startet med skamløs grenlandsreklame i Melodi Grenland Prix, noe som nesten ga meg lyst til å flytte hjem igjen, selv om pappa hadde en vendetta mot katta Sandberg, som plaga Ballo så mye at pappa ikke så annen løsning enn at den måtte skytes. (Til slutt ble det faktisk naboen som måtte være bøddel.)

2009 var året da journalistutdanninga virkelig tok makt over livet mitt, men heller ikke 2009 ble året da jeg klarte å kvitte meg med flinkisforbannelsen som har hengt over meg siden barneskolen.

2009 var året da jeg opplevde at mine studiepoeng og allmennkunnskaper ikke kunne brukes til noe i jungelen, og at borte kunne være veldig bra til tross for ryktene om at hjemme er best. Det ble også året da jeg reiseblogget fra Malaysia på egen blogg. Det var året da jeg fikk se med egne øyne at Berlin var omtrent så bra som alle skal ha det til, og da jeg fikk gå i Beatles fotspor i Liverpool og oppleve 50-åringers ville oppførsel på konsert med Cat Stevens i samme by. Men til tross for utstrakt reisevirksomhet, var jeg like bleik som alltid da jeg kom hjem igjen.

I år ble jeg også utsatt for apestreker, jeg fikk grønne ok-linser, jeg var redd for at stueplanta mi skulle ta over verden, jeg snakket med en fremmed på bussen, levde ut min indre bjørn og tilbragte nesten hele høsten på Skal vi danse-sending. Og jeg feiret hvit og kald jul i Bamble.

2009 ble akkurat det jeg trodde det skulle bli og litt til, (bortsett fra at jeg teknisk sett fortsatt studerer). Og når det gjelder 2010, vet jeg ikke hva det vil bringe, men det er kanskje like greit.

Takk for det gamle, vi ses til neste år!

Det kommer færre og færre julebrev i postkassa fra år til år, og i år er det all time low når det gjelder julebrevbeholdningen her hjemme. Jeg mistenker at dette er et tegn på at julebrevenes æra snart er forbi.

Hva har skjedd? Har vi blitt lei av å lese at nabo Nils har vært tre ganger i syden det siste året? Er vi ikke lenger interessert i at tante Trude har vært plaget med isjas også i år? Bryr vi oss ikke lenger om at fetter Frank har giftet seg og at kusine Kirsti har fått baby? Vil vi ikke lese den nye båten til onkel Olaf eller se bilder fra den nye hytta til kollega Kari? Har vi blitt så likegyldige at vi ikke lenger interesserer oss for at fjerne og nære har hatt et begivenhetsrikt år fylt med solskinnshistorier og bilder av smilende familiemedlemmer?

Joda, selvfølgelig gjør vi det. Men julebrevet har fått en veldig sterk konkurrent. Den heter facebook.

For hvorfor skal vi gidde å lese om nye babyer, katter og båter ved juletider, når vi allerede vet alt dette, og så ufattelig mye mer, fra før. Før fikk vi oppdateringer på papir en gang i året, nå kommer oppdateringene kontinuerlig og direkte hver eneste time av døgnet. Når jula kommer har vi allerede sett alle ferie-, bryllups- og babybilder, og vi har lest om det nye badet, det nye barnebarnet og den nye bikkja, og i tillegg vet vi sist gang naboen hadde omgangssjuke, hva tante kjøpte sist hun var på shopping, at ei venninne elsker den nye kjæresten sin over alt på jord, og hva kollegaen spiste til frokost.

Derfor tror jeg nesten det er på tide å lyse fred over julebrevets minne. Det er kanskje litt tidlig foreløpig, men jeg gir ikke julebrevet veldig gode prognoser for overlevelse.

Det er bare en ting julebrevene hadde som facebook mangler: Wordart. Og det er jo selvfølgelig litt trist å miste slik en banebrytende kunstform.

Forrige lørdag var jeg i Liverpool og så en av 70-tallets store visesangere live.

På billetten sto det Yusuf Islam, men det var ikke ham vi hadde kommet for å høre. Vi hadde kommet for å høre Cat Stevens. Det er vel takken du har for å bytte navn, for så å nærmest gå under jorda i over tjue år.

Men Yusuf var veldig klar over dette selv, og unnskyldte seg derfor med at han hadde nødt til å spille noen av de nye sangene først, før han kunne komme til de gode, gamle. Det stoppet ikke folk fra å rope «Peace Train» og «Moonshadow» gjennom hele konserten. – Dere skal få det dere kom for litt seinere, forsikret Yusuf, og etter en liten kopp te og en pustepause på scenekanten, hentet han frem sitt alter ego fra 70-tallet, Cat Stevens, og ga folk det de ville ha, både Peace Train og Moonshadow, Wild World og Morning Has Broken.

Ikke helt overraskende var jeg med på å trekke snittalderen blant publikum nedover. De fleste var i den alderen at de husket Cat Stevens glanstid for 30 år siden, bare at håret nå var litt gråere og det ungdommelige overmotet forduftet. Det var dermed et ganske sindig publikum som hadde inntatt setene i Echo Arena denne lørdagskvelden. Mannen i setet foran meg, en litt tynnhåret engelskmann i femtiåra som hadde med sønnen sin, hadde to måter å uttrykke sin begeistring på. Når han likte musikken, vippet han opp og ned med foten som han hadde krysset over låret. Når han likte musikken veldig godt, satt han begge beina i gulvet og vippet dem taktfast opp og ned mens han klappet begge håndflatene mot knærne i takt med musikken. Det var heller ingen andre i salen som så ut til å ha noen særlig mer spektakulær måte å digge musikken på enn vår venn på rad DD. Og dette er faktisk generasjonen som hylte så de svimte av når de så The Beatles på 60-tallet.

Men Yusuf så ut til å sette pris på den høflige, men positive responsen. Kanskje ikke så rart, siden han nesten ble pepet ut på konserten i Dublin et par uker tidligere. Showet inneholdt nemlig også en smakebit av den nye musikalen Moonshadow, ikke overraskende basert på musikken til Cat Stevens, som skal settes opp i London til våren. Men det var ikke alle i Dublin som var like fornøyde med å få gamle slagere som Father and Son bli sunget av andre en Stevensen sjøl, og de satt dermed i å pipe. I Liverpool ble han derimot møtt med store mengder applaus, noe han nesten virket litt overrasket over.

Og etter tre ekstranummer, et av dem en naturlig hyllest til byens store musikksønner, takket han pent for seg, og ikke minst publikum for at de hadde brukt så mye penger på konserten. – Thank you for spending so much money to come and see me, which by the way will go to charity, sa han til slutt, nesten i en bisetnig, før han avsluttet med Father and Son, i tilfelle ikke musikalartistene hadde gjort det riktig.

Og på det siste ekstranummeret dristet mannen på raden foran meg seg til å klappe i takt med musikken.

Noen ganger får man lugubre tilbud etter mørkets frambrudd. Du har sikkert opplevd selv at noen kommer snikende opp på siden av deg en mørk vinterkveld og stille og diskret spør om du vil kjøpe noe av ham. Kanskje ting han ikke har lov til å selge åpenlyst, og derfor må prøve å få omsatt på andre måter.

Mamma og jeg opplevde dette for et par år siden.

Det var en mørk kveld i desember da vi hadde vært på Down Town og handlet julegaver. Når vi skulle gå tilbake til bilen, som sto ute på parkeringsplassen, kunne vi skimte en silhuett av en mann som beveget seg i retning av oss. Det var en litt eldre herremann som kom snikende, og det viste seg at han ikke hadde tenkt seg inn på kjøpesenteret for å kjøpe noe, han var heller ute etter å selge. Det var så mørkt at vi ikke kunne se ansiktet hans ordentlig, selv om vi kom helt opp på siden av ham, og når han var kommet nærme nok, smatt han bort til oss og framførte sitt budskap lavt og diskret, så ingen andre skulle høre det:

– Du skulle vel ikke være interessert i en hjemmebakt kransekake?

Jeg tenkte egentlig ikke at jeg skulle ønske meg noe til jul i år. Jeg har jo alt jeg trenger, og jeg tenkte det ville være ganske egoistisk og materialistisk å drive og ønske seg masse ting man egentlig ikke trenger.

Men ønsker jeg meg virkelig ingenting? Har jeg, i en alder av 24 år, alt jeg trenger og har lyst på? Er ikke det nesten verre enn å ønske seg noe?

Jeg tror alle har godt av å ønske seg noe, særlig ting man egentlig ikke kommer til å få. Hvis man har alt man trenger og aldri drømmer om noe litt uoppnåelig, da har man det altfor godt. Derfor smeller jeg på med mange store ønsker på årets ønskeliste. Ting jeg har lyst på, men som det er like greit at jeg ikke får, så jeg kan fortsette å drømme. Og noen ting som kanskje er litt realistiske. Men det beste av alt er kanskje å få ting man egentlig ikke visste at man ønsket seg.

(lista er laget etter innfallsmetoden)

• iPhone
• 27″ iMac
• Beatles Rock Band for Wii + gitar eller evt. hele pakka
• Beatles-eplet
• Phillips wake-up light
• Stavmikser
• hel kosedress
• Ulltrøyer, med lang eller kort arm, gjerne noen som kan brukes til annet enn bare skitur (str. M eller 38)
• Mummi-krus fra Arabia (vi har Stinky, Hemulen, Hufsa og Thingumy and Bob, og ønsker oss de andre, kanskje spesielt Sniff, Hattifnattene, Lille My og politiet.)
• spanskkurs (eller dineros til å bli med på et)
• diktafon
• dvd-bokser, f.eks Mad Men, Dexter eller noe annet gøy
• ukulele
• kjøleskapspoesi
• Rosti bakeboller (Rød, blå, rosa, grønn eller lilla for eksempel)
• blu-ray-filmer
• bøker
• ull i sokkeform eller genserform. Og når jeg først er inne på det: Ull-boxershorts for vordende gamle damer som fryser på rumpa når de er på skitur. Ull er gull.
• Wii Sports Resort
• morsomme brettspill
• håndstøvsuger
• skihansker
• rist til å legge nystekte kaker på (jeg prøver i år igjen, antakeligvis det femte året på rad at jeg ønsker meg dette, men jeg gir ikke opp…)
• kulturopplevelser eller andre opplevelser
• kunnskap
• og det passer alltid med ting fra Rosendal Grand Cru, Alessi, Koziol og Eva Solo.
• fine ting!

(Oppdateringer kan forekomme…)