I går kveld snødde det. Det var kaldt, surt og mørkt da jeg stod i Kirkeveien og ventet på bussen hjem, og klokka nærmet seg midnatt.

– Hvordan går det med deg? spør plutselig mannen som står ved siden av meg. Jeg snur meg litt overrasket, ser på ham og svarer litt forsiktig at det går bra, men at jeg fryser.

Når han spør meg om jeg har gjort noe gøy, kjenner jeg at jeg er skeptisk, og jeg kjenner samtidig at han også kjenner at jeg er det. Det kan skyldes mine tidligere erfaringer med menn som uoppfordret tar kontakt etter mørkets frambrudd, eller kanskje min naturlige forsvarsmekanismer eller min iboende norske skepsis til å snakke med fremmede uten grunn, men jeg klarer ikke å unngå å være mistenksom, og jeg kjenner at jeg samtidig skammer meg litt over at jeg ikke er like åpen.

– Jeg vet at det ikke er så vanlig å snakke med fremmede, men jeg kommer fra England, og der pleier vi å gjøre det, og jeg tenker at når vi allikevel står her og venter, så er det hyggelig å slå av en prat. Så lenge ingen av oss ser spesielt skumle ut, så bør vel det går bra, sier mannen på norsk med en ørliten britisk knekk og smiler.

Og så forteller han om en rar mann han så dagen før, vi snakker litt om snøen, endel om badminton, som han akkurat har vært og spilt, om skigåing, språk og hvordan han havnet i Norge. Og før jeg vet ord av det, er vi ikke lenger i Kirkeveien, men i Arendalsgata, og han skal gå av bussen, og sier takk for samtalen og hyggelig å hilse på deg, og jeg sier i lige måde og kjenner at jeg faktisk mener det.

Fra nå av skal jeg snakke med fremmede på bussen litt oftere.