AneRikke.com

Det finnes folk som aldri vil høre.

Jeg er veldig glad for at ulvangsokkene mine holder meg varm på beina, men når jeg ser hva de egentlig inneholder, blir jeg litt mer skeptisk.

Da jeg var seks år, ønsket jeg meg hovedsakelig to ting til jul: En dukke som kunne tisse og bæsje eller en Nintendo 8-bits maskin. Noen dager før julaften fant jeg julegaven fra mamma og pappa, men innpakkingen røpet ingenting. Begge deler kom i en firkanta eske på omtrent samme størrelse, og jeg håpet mest av alt at det skulle være en tissedukke.

Det var det ikke, og takk og pris for det. Dette ble nemlig starten på mitt langvarige forhold til en småkorpulent, italiensk rørlegger med bart.

Det var kjærlighet ved første klikk. Jeg tegnet Princess Toadstool (eller Tornadstol, som jeg var sikker på at hun het) og sopper i bokstavboka mi på skolen, og fikk nye ord, som boss og continue, i vokabularet. Men heldigvis var jeg smartere enn at jeg gikk ut i skogen og spiste fluesopp for å bli større. Jeg klarte til slutt å runde spillet, etter utallige forsøk på å klare de 24 brettene, for dette var før det var noe som het lagring, noe som førte til at jeg til slutt ble en rimelig habil Super Mario-spiller. Og kjærligheten til Super Mario Bros. ble videreført til både Super Mario Bros. 2 og 3, og siden Super Mario 64 og Super Mario Galaxy.

I forrige uke kjøpte jeg det nyeste medlemmet i Super Mario-familien, New Super Mario Bros. Wii, og jeg oppdager at jeg er minst like engasjert nå som da jeg spilte Mario for første gang som seksåring. Jeg kan ikke forklare akkurat hva det er som er så fascinerende, men på meg virker Mario altoppslukende og sterkt avhengighetsdannede.

Den eneste ulempen er at mamma ikke lenger kan passe på så jeg ikke spiller for lenge av gangen.

På Ultra på Alna har de både telefonerende og glefsende ananas.

Jeg er på ingen måte hinduist, men hvis det skulle være at jeg i dette livet har blitt reinkarnert fra et tidligere liv, tror jeg noe har gått galt i prosessen. Jeg tror nemlig at jeg egentlig skulle vært en bjørn.

Det er ikke det at jeg er innmari glad i honning, eller at jeg elsker blåbær og ferskt lammekjøtt over alt annet, men heller det at kroppen min stadig prøver å gå i dvale. Det er et stadig tilbakevendende problem, så fort mørket kommer krypende og temperaturen senker seg om høsten, øker trangen til å rulle seg sammen på et varmt og mørkt sted og ikke komme ut igjen før våren kommer. Det begynner gradvis i slutten av september og innen jeg har nådd november, er kroppen såpass i dvalemodus at til tross for 10 timers søvn, blir den ikke ordentlig opplagt før det er på tide å bli trøtt igjen. Og derfor virker det som den ikke en gang gidder å prøve. Senga blir mitt hi og hadde det ikke vært for at jeg måtte stå opp om morgenen, tror jeg bjørnen hadde vunnet, og jeg hadde blitt liggende hele dagen. For hvis kroppen selv får velge hvor lenge jeg skal sove, får min indre bjørn fort overtaket og nekter å la meg våkne før jeg minst har sovet et halvt døgn.

Så for å få bekreftet mistankene, tok jeg testen «Hvilket dyr er du?» og resultatet overrasket meg ikke veldig:

Hva var det jeg sa?

Trafikkstatistikk er underholdende greier, og her om dagen fant jeg ut at noen i Rio har prøvd å oversette bloggen min til portugisisk med google translate. Ikke vet jeg hva de trodde de skulle finne, men det fant nok ikke stort, for de hadde prøvd å oversette fra engelsk til portugisisk, noe som ga et for dem intetsigende og for meg ganske komisk resultat. For hvordan snakker man portugisisk? Stokker du om på noen ord er tydeligvis mye gjort.

“I går det kveld Snodde. Det var kaldt, Surt og da jeg Mørkt stod i Kirkeveien og Ventet hjem bussen på, og nærmet klokka Midnatt seg.”

Det virker som om det holder å legge inn noen portugisiske ord her og der, og i tillegg er det nok lurt å skrive noen ord med store bokstaver:

“Når spør han meg om jeg har gjort noe gøy, jeg at jeg er kjenner skeptisk, og jeg kjenner samtidig na kjenner han også at jeg er det. Det kan skyldes erfaringer tidligere mina med Menn som uoppfordret tar mørkets Pesquisa frambrudd kontakt, eller kanskje min eller forsvarsmekanismer naturlige min iboende Norske Skepsis til å Snakke Grunn uten fremmede med, men jeg ikke å klarer UNNGÅ å være mistenksom, og jeg at jeg kjenner samtidig meg litt skammer cargo no jeg ikke er como Apen.”

Roper de mye på portugisisk, tro?

Den svenske kristenavisa Dagen.se har et morsomt konsept, nemlig en kommentarfunksjon som går ut på at leserne kan gi tilbakemelding om hva de føler etter at de har lest en avisartikkel. Du finner den på den treffende adressen http://www.dagen.se/dagen/Emo.aspx, med andre ord er dette en real emo-index. Og det som er enda mer interessant, er å se hvilke saker som får leserne til å føle seg enten upplyst, glad, ledsen, förvånad eller arg.

Det er kanskje ingen stor overraskelse at leserne blir glade av å lese sakene “Katolska kyrkan: Halloween är antikristligt” eller “Drottning Silvia ger ut bok med böner”, men jeg lurer litt mer på hva de syns er gledelig med sakene “Kyrka utan makt” og “Europadomstolen vill få bort krucifix i skolor”.

At dronning Silivia gir ut bønnebok er tydeligvis fint, men de svenske avisleserne er ikke like glad i pavens nye stunt. Artikkelen “Påven medverkan på nytt musikalbum” får nemlig leserne til å føle seg sinte.

Og leserne blir faktisk lei seg når de leser at “Gud stoppade Jenny Berggrens bröstförstoring”.

Med andre ord: Pavepop er kjipt, men store pupper er fint. Det er sikkert mange norske avislesere som vil være enige i det.

I går kveld snødde det. Det var kaldt, surt og mørkt da jeg stod i Kirkeveien og ventet på bussen hjem, og klokka nærmet seg midnatt.

– Hvordan går det med deg? spør plutselig mannen som står ved siden av meg. Jeg snur meg litt overrasket, ser på ham og svarer litt forsiktig at det går bra, men at jeg fryser.

Når han spør meg om jeg har gjort noe gøy, kjenner jeg at jeg er skeptisk, og jeg kjenner samtidig at han også kjenner at jeg er det. Det kan skyldes mine tidligere erfaringer med menn som uoppfordret tar kontakt etter mørkets frambrudd, eller kanskje min naturlige forsvarsmekanismer eller min iboende norske skepsis til å snakke med fremmede uten grunn, men jeg klarer ikke å unngå å være mistenksom, og jeg kjenner at jeg samtidig skammer meg litt over at jeg ikke er like åpen.

– Jeg vet at det ikke er så vanlig å snakke med fremmede, men jeg kommer fra England, og der pleier vi å gjøre det, og jeg tenker at når vi allikevel står her og venter, så er det hyggelig å slå av en prat. Så lenge ingen av oss ser spesielt skumle ut, så bør vel det går bra, sier mannen på norsk med en ørliten britisk knekk og smiler.

Og så forteller han om en rar mann han så dagen før, vi snakker litt om snøen, endel om badminton, som han akkurat har vært og spilt, om skigåing, språk og hvordan han havnet i Norge. Og før jeg vet ord av det, er vi ikke lenger i Kirkeveien, men i Arendalsgata, og han skal gå av bussen, og sier takk for samtalen og hyggelig å hilse på deg, og jeg sier i lige måde og kjenner at jeg faktisk mener det.

Fra nå av skal jeg snakke med fremmede på bussen litt oftere.

Hvis jeg skulle slumpe til å få et barnebarn i nærmeste framtid, (uten at jeg helt ser for meg hvordan det skulle gå til) er jeg forberedt: Jeg har veska full av tyggis og drops, akkurat slik bestemødre skal.
Jeg ryddet nemlig i veksa i dag og fant følgende samling av ting du kan putte i munnen:

Okey, så er kanskje ikke ibux å regne som godteri, ikke de malaysiske halstabelettene (som jeg mistenker inneholder litt mer enn bare appelsinsmak, for de er skummelt effektive) heller, men jeg er forberedt på det meste, alt fra dårlig ånde til kroppsvondter. Og jeg bærer antakeligvis rundt på nok kunstige tilsetningsstoffer til å bygge en liten bombe. Hvis denne samlinga fortsetter å vokse, (ikke det at jeg egentlig prøver å samle) har jeg snart bedre utvalg enn på Narvesen.

Så hvis du spør meg om jeg har en tyggis, svarer jeg ikke bare ja, men jeg spør deg også hvilken type du vil ha. Og hadde det ikke vært for min konstante trang til å spise på et eller annet, kunne jeg antakeligvis klart meg med en mye mindre veske.

Jeg elsker ordspill, og som journalist er det noen ganger vanskelig å holde seg i skinnet rent ordspillmessig. For eksempel når jeg skal skrive en sak om Michael Jackson-kvelden på Skal vi danse. Heldigvis må jeg skrive på norsk, og da er det litt lettere å ikke ta helt av i en ordspill-bonanza. Hadde jeg derimot skrevet på engelsk, kunne gårsdagens artikkel bli litt av en fornøyelse. (Jeg har ikke for vane å blogge på engelsk, men jeg gjør et unntak denne gangen. Dessuten er følgende tekst relativt fiksjonell og ikke helt sammenhengende, men ganske artig likevel.)

This is it for Jan Thomas

There was no blood on the dancefloor, but tonight’s episode of Dancing with the stars was still a thriller.

– I can’t blame it on the boogie, says Jan Thomas after his exit from Dancing with the stars this saturday night. He and his dancing partner dirty Diana just wanna be startin’ something, but the result was bad.

– They don’t really care about us, says Jan Thomas about the judges giving him a low score. He claims that he is invincible, but the truth is that his human nature is rather dangerous.

– The way you make me feel is like a smooth criminal. You are not alone about that. You rock my world and I want you back, he says to his dancing partner with a scream.

– I just can’t stop loving you, his husband says to comfort him.

– Don’t stop ’til you get enough, is Jan Thomas’ answer.

He might be a stranger in Moscow, but now he wants to heal the world. Maybe he will beat it, but I guess you got to be there to see. I know that I’ll be there, but you better leave me alone.

Foto: Joakim S. Enger

(Hvis du vil lese den ordentlige og mer nøkterne saken, finnes den her.)