AneRikke.com

Jeg har aldri hatt grønne fingre. De plantene som skal overleve i mitt nærvær må tåle lite vann og store forglemmelser. Og siden samboer’n er av samme art, har vi satset hardt på grønne planter, de trenger tross alt ikke så mye stell som blomstrende planter med primadonnanykker.

Vi trodde vi hadde funnet drømmeplanta. Den grønne ranken som er plassert midt i stua, ser nemlig ut til å stortrives. Den vokser og vokser, uten at vi har gjort noe som helst for å oppmuntre den til det. I begynnelsen var det sjarmerende, nå begynner det å nærme seg et problem.

For den vokser i rekordfart, som om den skulle ha falt i styrkedrikkgryta sammen med Obelix, og ikke vet jeg hvordan den klarer det, for den får knapt nok vann. Hvor tar det byggematerialene fra? Og har den noensinne tenkt til å bremse farten?

Hvis den fortsetter i dette tempoet, må vi snart bytte leilighet, for det er snart ikke flere vegger igjen den kan vokse på. Og det som i begynnelsen var veldig fascinerende, begynner nå å bli litt skremmende.

Jeg er redd planta prøver å ta over verden. Og jeg vet ikke en gang hva monsteret heter.

Men etter litt kreativ nettsøking, har jeg funnet ut at plantas navn er Gullranke, og at den visstnok er “planten for dem som ikke har grønne fingre.” Tenkte jeg det ikke. Ifølge Statens fagskole for gartnere og blomsterdekoratører trives denne planta så og si overalt og tåler mye vanskjøtsel. Men jeg må innrømme at det var informasjonen i parantes som gjorde meg alvorlig bekymra: Gullranken kan bli 20-30 år!

Ikke nok med at den invaderer leiligheten, jeg kommer antakeligvis til å måtte leve med den i nesten 30 år til. 30 år med en plante som stadig krever større plass og som formerer seg selv på et mystisk og skremmende utenomjordisk vis. Det er greit å leve på luft og kjærlighet, men å vokse tre meter i året kun på luft og vann – det kan umulig være naturlig.

Gullranke burde komme med en advarsel på potta.

By request:

Les om ok-linsene her.

Dansker og nordmenn har litt forskjellige tilnærmingsmetoder når de skal forklare ting på en halv-akademisk måte. For eksempel hvordan man best mulig skriver fortellende journalistikk. Morten Sabroe, journalist i Politiken, mener at du da er nødt til å prøve deg fram, for dette er ikke noe du kan lese deg til. Eller som han forklarer det selv:

“Det er som med sex: Den, der har læst grundregler i, hvordan man leverer et godt knald og begynder at praktisere det, ham eller hende ville jeg nødig støde ind i.”

Den dagen jeg kommer over en norsk pensumartikkel som bruker ordet knald, eller knull, som det vel heter på norsk, tror jeg at jeg spiser hatten min, eller noe annet uspiselig jeg måtte finne i umiddelbar nærhet. Og så lenge danskene disker opp med denne typen friske eksempler, er jeg tilbøyelig til å godta de litt krøkkete kommareglene de operer med. Ja til flere dansker på pensum!