Noen ganger gjør jeg litt nerdete ting. Som å surfe på Språkrådets hjemmesider. Det gjorde jeg her om dagen og kom over noe veldig morsomt: En liste over hva alle mulige innbyggere på små og store steder i Norge kan kalles. Ganske nyttig hvis man møter på et menneske fra Borge i Nordland og ikke vet hva man skal kalle ham. (Det korrekte er en borgfjerding, i motseting til en borgesokning, som er fra Borge i Østfold).

At jeg er bambling, visste jeg forsåvidt fra før, men ifølge Språkrådet er den stumme b-en valgfri, noe som forsåvidt stemmer godt i mitt tilfelle (Stum b er uansett en uting, og jeg støtter Språkrådet i denne anbefalingen. I hvilke andre tilfeller har du egentlig kommet borti en stum b?)

Men det som virkelig sjokkerer meg, er at jeg også er en bemling, som visstnok er den gamle versjonen av ordet bambling. Bemling?! Nå virker plutselig stum b veldig logisk. Jeg har aldri hørt noen kalle seg selv eller andre for bemling i noen som helst sammenheng, og mistenker at dette er en bambling med veldig bred bambledialekt som er roten til denne misforståelsen (Men da hadde det vel forresten vært bæmling?) Det er også interessant at ingen andre steder har en gammel og ny benevnelse på innbyggerne sine, og det bekrefter bare min teori om at bamblinger er noe for seg selv. (Bambling er i tillegg et banneord, noe jeg har funnet ut tidligere.)

Men la gå da, så er jeg en bemling som har blitt osloenser, alternativt oslokvinne. Jeg må si jeg trives bedre med å være bambling, av den enkle grunn at det klinger mye bedre. Osloenser er nesten like ille som porsgrunnning, men det tristeste er kanskje at de som bor i Skien ikke kan kalle seg noen ting. Selv Norges minste kommune, Utsira, har en egen innbyggerbenevnelse, og en veldig fin en i tillegg, nemlig sirabu, mens de stakkars folka i Skien kun kan kalle seg telemarking eller teledøl.

Eller de kan flytte til Haugesund, for der heter innbyggerne visstnok arabere. Det er helt sant, bare spør Språkrådet.