AneRikke.com

– Hmm, dette var rart, tenkte jeg da jeg åpnet kontaktlinsebeholderen og så at de vanligvis så gjennomsiktige kontaktlinsene mine plutselig var dekorert med en grønn OK.

– Dette kan da ikke stemme, var min neste tanke, og jeg gikk derfor for å undersøke resten av kontaktlinsepakka jeg hadde mottatt noen dager tidligere. Jeg var overbevist at det måtte ha sneket seg med en prøvelinse i pakka mi, for det kunne vel ikke være meninga at jeg skulle gå med en grønn OK inne på øyet? Men det viste seg at alle linsene i den nye pakka hadde grønn OK på seg, og ved nærmeste anledning troppet jeg derfor opp hos optikeren for å finne ut om dette var en feil. Det måtte jo være en feil, hvorfor skulle produsenten ha satt en OK på alle linsene mine?

– Hmm, sa de hos optikeren når de fikk se nærmere på OK-linsene mine. – Dette var rart. Bare vent et lite øyeblikk så skal jeg undersøke med en av de andre her.

Og etter å ha konferert med optikeren, som lurte på om det var meg som hadde ringt og spurt om dette tidligere på dagen (det var det ikke), fikk jeg beskjed om å ta med meg alle linsene mine og levere dem tilbake til optikeren, så skulle jeg fått tilsendt nye. For sånn skulle de jo ikke se ut.

Så jeg samlet alle de 60 linseparene i en pose og dro opp til optikeren med dem et par dager senere. Men neida, da hadde de funnet ut at linsene faktisk skulle være sånn, fordi det var kommet to prikker på dem i tillegg til OK-en som optikeren skulle måle etter for å se om linsene sitter riktig på. Optikeren hadde også trodd at dette var feil, og beklaget veldig at jeg hadde fått feil beskjed og tilbød seg å finne en ny og OK-løs linsetype til meg hvis jeg syns det var plagsomt. Jeg sa: Ok, ja vel og det går vel greit, jeg ser jo ikke den OK-en, men det kan hende at andre ser den.

– Jaja, du kan jo bruke det som er partytriks, sa optikeren.

Så hvis du ser meg dypt inn i øynene og fokuserer blikket nederst langs kanten på irisen (den fargede delen av øyet) kan du lese det positive blikket jeg nå er tvunget til å se verden med: OK ganger to i grønt.

Men hvorfor produsenten mener at jeg bør gå med en grønn OK i hvert øye, er fremdeles et mysterium.

Noen ganger gjør jeg litt nerdete ting. Som å surfe på Språkrådets hjemmesider. Det gjorde jeg her om dagen og kom over noe veldig morsomt: En liste over hva alle mulige innbyggere på små og store steder i Norge kan kalles. Ganske nyttig hvis man møter på et menneske fra Borge i Nordland og ikke vet hva man skal kalle ham. (Det korrekte er en borgfjerding, i motseting til en borgesokning, som er fra Borge i Østfold).

At jeg er bambling, visste jeg forsåvidt fra før, men ifølge Språkrådet er den stumme b-en valgfri, noe som forsåvidt stemmer godt i mitt tilfelle (Stum b er uansett en uting, og jeg støtter Språkrådet i denne anbefalingen. I hvilke andre tilfeller har du egentlig kommet borti en stum b?)

Men det som virkelig sjokkerer meg, er at jeg også er en bemling, som visstnok er den gamle versjonen av ordet bambling. Bemling?! Nå virker plutselig stum b veldig logisk. Jeg har aldri hørt noen kalle seg selv eller andre for bemling i noen som helst sammenheng, og mistenker at dette er en bambling med veldig bred bambledialekt som er roten til denne misforståelsen (Men da hadde det vel forresten vært bæmling?) Det er også interessant at ingen andre steder har en gammel og ny benevnelse på innbyggerne sine, og det bekrefter bare min teori om at bamblinger er noe for seg selv. (Bambling er i tillegg et banneord, noe jeg har funnet ut tidligere.)

Men la gå da, så er jeg en bemling som har blitt osloenser, alternativt oslokvinne. Jeg må si jeg trives bedre med å være bambling, av den enkle grunn at det klinger mye bedre. Osloenser er nesten like ille som porsgrunnning, men det tristeste er kanskje at de som bor i Skien ikke kan kalle seg noen ting. Selv Norges minste kommune, Utsira, har en egen innbyggerbenevnelse, og en veldig fin en i tillegg, nemlig sirabu, mens de stakkars folka i Skien kun kan kalle seg telemarking eller teledøl.

Eller de kan flytte til Haugesund, for der heter innbyggerne visstnok arabere. Det er helt sant, bare spør Språkrådet.

Aftenpostens reisesider har hver lørdag en spalte der de spør kjente nordmenn om deres reisefavoritter. Et av de faste spørsmålene er “London eller Berlin?” og hvis dette var en konkurranse mellom de to europeiske storbyene, ville Berlin vunnet overleget. Nesten alle velger Berlin, og jeg, som inntil nylig var Berlin-jomfru, har alltid stusset over det.

London havner nemlig veldig høyt, om ikke helt øverst, på lista over mine favorittbyer. Jeg kan ikke helt sette ord på hva det er, men det er noe med stemningen, menneskene, bygningene, atmosfæren og lyset i London. Og siden Berlin stadig vinner over denne fantastiske byen, var det ingen vei utenom. Jeg måtte finne ut hva det er med Berlin.

Og etter en liten uke med currywurst og dönerkebab, Unter den Linden og Karl Marx Allé, Brandenburger Tor, Berlinmuren og Riksdagen, møte med isbjørnen Knut, Potsdamer Platz og Alexanderplatz og 1,5 mil i snitt til fots daglig, ser jeg sjarmen. Etter å ha sett tyske 16-åringer drikke øl sammen med læreren sin og damer på over 70 kysse hverandre på t-banen, skjønner jeg at Berlin er noe for seg selv.

Ifølge guideboka er Berlin som en levende historiebok. Det stemmer forsåvidt, men jeg tror jeg hadde fått enda bedre utbytte av den levende historieboka, dersom jeg hadde memorert det som sto i den “døde” utgaven litt bedre. For hvordan var det egentlig med denne berlinmuren? Og DDR og Stasi og andre verdenskrig og alt det andre? Jeg husker ikke helt, og selv om jeg klarer å lese meg litt opp underveis, er det nok mye som går tapt som jeg kunne ha fått med meg hvis ikke jeg var så god til å glemme det jeg har lært. Og hvis jeg hadde brukt tysktimene på ungdomskolen til noe annet enn å pugge preposisjoner som styrer dativ, hadde jeg kanskje kunnet snakket med noen av disse tyskerne også. Jeg anbefaler en obligatorisk dannelsesreise i de viktigste byene i Europa tidlig på ungdomskolen en gang. Det hadde nok hjulpet på motivasjonen til språk- og historieundervisningen.

Hvis det var jeg som ble intervjuet i Aftenposten og fikk spørsmålet “London eller Berlin?”, vet jeg ikke hva jeg ville valgt. Selv om jeg ikke er helt overbevist om at Berlin er bedre enn London, er de i hvert fall ikke langt unna å være likeverdige. Det er noe med den avslappede stemningen, historien og arkitekturen, som gjør det vanskelig å velge en favoritt blant de to.

Kanskje jeg kunne svart New York?