AneRikke.com

Har du lagt merke til hvordan brudepar alltid ligner på hverandre? I det siste har jeg blitt veldig fascinert av brudebildene i avisa, fordi det så å si uten unntak er sånn at bruden og brudgommen ligner hverandre av utseende. Det er veldig merkelig, eller kanskje er det ikke det, men det er altså sånn at de pene gifter seg med de pene, de tynne med de tynne og de tatoverte med de tatoverte.

Mamma kaller dette for ektesveipen. Ektesveipen er en synlig likhet mellom et par, altså at mann og kone er like og at det er et tegn på at de passer sammen. Det er visstnok noe det er viktig å se etter når man velger partner. Og det virker som om det er noe de fleste gjør, selv om det muligens er ubevisst.

Så er det kanskje noe i det amerikanske uttrykket “she’s out of my league”, at noen potensielle partnere rett og slett er for gode for min standard. Like barn leker tydeligvis best, men det er ikke nok med at de har like interesser og personlighet, de ligner hverandre fysisk også. Forskning viser at de fleste av oss velger en partner på samme alder, med samme intelligens, av samme rase, fra lik sosial klasse og med omtrent lik utdannelse og religion, men hvorfor velger vi noen som ligner på oss selv av utseende? Eller er det kanskje sånn at man automatisk begynner å ligne på de man omgås mye?

For å illustrere dette har jeg søkt opp noen tilfeldige brudebilder på Flickr, og det var ikke akkurat vanskelig å finne eksempler på nygifte par som lignet på hverandre (noen har til og med samme hårsveis!). For tynne gifter seg ikke med tjukke, de velstelte gifter seg ikke med noen sjuskete og de som er veldig pene, finner seg som regel en partner som er over gjennomsnittet pen.

Foto: Chris Palmer/Creative commons

Foto: Joe Carroll/Creative commons

Foto: Toby Bochan/Creative commons

Foto: Gezelle Rivera/Creative commons

Foto: David Clow/Creative commons

Foto: Stacy Lynn Baum/Creative commons

Det er ingen av disse brudgommene som kunne ha giftet seg med noen av de andre brudene, og det eneste unntaket jeg kan komme på til denne uskrevne regelen er eldre menn som importerer unge koner fra Thailand.

Samtidig gjør det meg litt nervøs for at jeg og samboer’n ikke ligner nok på hverandre. Der har dere nok svaret på hvorfor vi ikke er gift.

Reisesyke har flere former. Noen blir syke på reisen, noen blir syke av å reise, andre fordi de ikke har lyst til å reise, mens jeg bare blir syk etter å reise mer.

For meg er reising en sykdom, en kronisk diagnose som bare blir sterkere og sterkere jo mer jeg reiser. Paradokset er at jeg sjeldent har lyst til å dra de to siste dagene før avreise, men så fort flyet er i lufta eller bilen på veien, har jeg ikke lyst til å dra hjem igjen. Jeg vil hele tiden se mer, besøke nye steder, få nye opplevelser, kjenne ukjente lukter og smaker. Og når jeg kommer hjem igjen, er jeg smådeprimert den første uka fordi det føles som om jeg har levd et helt liv på den tida jeg har vært borte, mens alt tilsynelatende har stått helt stille her hjemme.

Derfor prøver jeg hele tiden å konservere alle reisene i album. Jeg samler tusenvis av bilder, billetter, kvitteringer og brosjyrer og prøver å bevare følelsen og stemningen så lenge som mulig. Albumene blir reisehermetikk, mentale reiser tilbake til steder jeg lengter tilbake til. Jeg har fremdeles til gode å få voldsom hjemlengsel, bli ordentlig matforgiftet eller frastjålet noe (bank i bordet x3) og for meg vekker reising utelukkende positive assosiasjoner.

Reising setter hverdagen på pause, og selv om det kan være slitsomt å bli kjent med nye steder, er det lite som er bedre enn å kun konsentrere seg om her og nå. B-mennesket i meg blir A-menneske når jeg er ute og reiser, fordi det alltid er noe nytt å se. Og det er ikke alltid nødvendig å reise så langt for å oppleve nye ting, det er som regel mye du ikke har sett i nabobyen.

Neste reisemål er Berlin, men jeg drømmer også om å se de moderne samfunnet i Japan, treffe lemurene på Madagaskar, se menneskemylderet i Hong Kong, kjøre Route 66 fra Chicago, utforske øyene i Indonesia, besøke regnskogen på Papua Ny Guinea, møte søta bror i Stockholm, gå i bibelske fotspor i Israel og se Beatles’ hjemby Liverpool.

Hvis jeg skulle brukt opp alle pengene mine på én ting, måtte det være å reise. Det er kanskje ikke verdens mest varige investering, men du kan leve lenge på minnene.

10 teorier om hvorfor bloggen min plutselig ble en bildeblogg:

1. Et bilde sier mer enn tusen ord.
2. Du har bare et visst antall ord du kan bruke i løpet av et år, og kvota mi gikk tom.
3. Når man skriver på jobben, kan man ikke skrive hjemme.
4. Skrivesperre.
5. Jeg har mista trua på at pennen er mektigere enn sverdet.
6. Jeg prøver å gå samboer’n i næringa.
7. Når man får se teksten sin på avispapir, virker blogginnlegg ganske meningsløse.
8. Tastaturet mitt sluttet å virke, men det gjorde ikke kameraet.
9. Latskap.
10. Jeg prøver å tilpasse bloggen for alle, også analfabeter.

Sannheten? Alt er like sannsynlig eller usannsynlig. Men fra nå av skal jeg prøve å ta ordet tilbake.