Er det mulig å si noe positivt om seg selv uten å skryte?

Jeg tror jeg er kuet av janteloven. Jeg har nemlig store problemer med å si positive ting om meg selv, fordi jeg er redd for å framstå som en skrytepave. Men noen ganger havner jeg i umulige situasjoner. Som når noen spør meg hva jeg studerer.

I utgangspunktet er dette et rimelig uskyldig spørsmål. Jeg svarer journalistikk, og hadde det vært over der, hadde alt vært i orden. Men så kommer det umulige oppfølgingsspørsmålet:

“Er ikke det veldig vanskelig å komme inn på?”

Jeg kan enten svare at ja, det er vanskelig å komme inn på, og samtidig innrømme at jeg har gode nok karakterer til å komme inn. Eller jeg kan si nei, det er ikke så vanskelig å komme inn der, og om mulig virke enda mer overlegen. For alle vet jo at snittet for å komme inn er relativt høyt.

Derfor ender jeg som regel opp med å unnskylde meg selv. Jeg pleier å si at jeg søkte flere ganger før jeg klarte å komme inn, og på den måten jobber jeg aktivt for å nedvurdere meg selv. Jeg burde være stolt, men er i stedet flau.

Noen ganger tar jeg meg selv i å fortelle om steder jeg har vært, og umiddelbart bli engstelig for at det skal fremstå som skryt av at jeg har vært der. Og mens jeg er tilbakeholden med å fortelle ting, fordi jeg ikke vil bli tatt for å skryte, øser jeg gjerne av min mislykkethet på andre områder. Det er jo positivt å rakke ned på egen person.

Det sier vel seg selv at jobbintervjuer ikke er min arena.

Det hadde kanskje vært bedre å være miserabel og mislykket. For det er vel lite som er så vellykket i det sosiale liv som å klage over egen mislykkethet?