AneRikke.com

Er det mulig å si noe positivt om seg selv uten å skryte?

Jeg tror jeg er kuet av janteloven. Jeg har nemlig store problemer med å si positive ting om meg selv, fordi jeg er redd for å framstå som en skrytepave. Men noen ganger havner jeg i umulige situasjoner. Som når noen spør meg hva jeg studerer.

I utgangspunktet er dette et rimelig uskyldig spørsmål. Jeg svarer journalistikk, og hadde det vært over der, hadde alt vært i orden. Men så kommer det umulige oppfølgingsspørsmålet:

“Er ikke det veldig vanskelig å komme inn på?”

Jeg kan enten svare at ja, det er vanskelig å komme inn på, og samtidig innrømme at jeg har gode nok karakterer til å komme inn. Eller jeg kan si nei, det er ikke så vanskelig å komme inn der, og om mulig virke enda mer overlegen. For alle vet jo at snittet for å komme inn er relativt høyt.

Derfor ender jeg som regel opp med å unnskylde meg selv. Jeg pleier å si at jeg søkte flere ganger før jeg klarte å komme inn, og på den måten jobber jeg aktivt for å nedvurdere meg selv. Jeg burde være stolt, men er i stedet flau.

Noen ganger tar jeg meg selv i å fortelle om steder jeg har vært, og umiddelbart bli engstelig for at det skal fremstå som skryt av at jeg har vært der. Og mens jeg er tilbakeholden med å fortelle ting, fordi jeg ikke vil bli tatt for å skryte, øser jeg gjerne av min mislykkethet på andre områder. Det er jo positivt å rakke ned på egen person.

Det sier vel seg selv at jobbintervjuer ikke er min arena.

Det hadde kanskje vært bedre å være miserabel og mislykket. For det er vel lite som er så vellykket i det sosiale liv som å klage over egen mislykkethet?

Ting du kan oppleve dersom du i edru tilstand tar siste trikken hjem en lørdagskveld:

• Allsang
• Å bli sølt øl på
• Folk som roper ut at de håper det ikke er kontroll, for de er ikke i stand til å kjøpe billett.
• Følgende samtale:

Gutt 1: Unnskyld?

Ane: Hm?

Gutt 1: Er det én jakke eller er det to utenpå hverandre?

Gutten tar i hetta på jakka til Ane.

Ane: Det er to jakker.

Gutt 1: Er du sikker? For det kunne ligne litt på en sånn Burton-jakke med hette inni.

Ane: Helt sikker. Det er to separate deler.

Gutt 1: Okey. Det må jeg nesten sjekke.

Gutt 1 drar de to hettene fra hverandre og konstanterer at det er to separate deler.

Gutt 1: Ja, det er visst to deler. Jeg skal stappe den oppi igjen, jeg.

Gutt 1 stapper hetta oppi igjen.

Gutt 1: Det er bra.

Gutt 2: You are approved!

Gutt 1: Skal du av på neste?

Ane: Nei.

Gutt 2: Dumt for deg.

Gutt 1: Da fikk vi hvertfall svar på det. Det er bra.

Gutt 2: Du er fin.

Gutt 1: Hysj da, du kan ikke si sånt til fremmede!

Jeg vil gjerne lese mer om Jesus Kristu. Noen som kjenner’n?

(Anledningen for denne muligheten til å fordype seg i denne heller ukjente Kristu er for øvrig saken “Kristenrocker gifter seg med tidligere luksusprostituert” fra VG Nett, en sak som fikk tittelen “Stryper-Oz gifter seg med «Jesus-hore»” i Vårt Land. Sweet!)

Jeg er av typen som aldri blir brun, og som aldri heller prøver noe særlig på å bli det. Da kom hjem igjen etter å ha tilbragt fire uker i tropisk klima omtrent midt på ekvator, var svigerfar ti ganger brunere enn meg. Og med en samboer med latin-amerikanske aner, kommer jeg til å virke som et laken uansett hvor brun jeg måtte bli. Det er ikke engang verdt forsøket å sole seg.

Og selv om gatene flommer over av brune mennesker, trives jeg i mitt hvite skall, hadde det ikke vært for at alle hele tiden skal påpeke hvor hvit jeg egentlig er. For ja, jeg er hvit, men det er jommen meg meningen også!

Da jeg leste kvinnebladene i Malaysia og Singapore, innså jeg at vi alle strever etter det vi ikke kan få. For mens våre blader er fylt med annonser for spray-tan og selvbruning, har de asiatiske bladene side etter side med reklame for blekemiddel til huden. Jeg skjønte plutselig at mens jeg kastet misunnelige blikk på lokalbefolkningens gyldenbrune hud, kastet de et like misunnelig blikk på min melkehvite. Og mens vi smører oss med krem for å bli brune, smører de seg med krem for å bli hvite. Hvorfor kan vi ikke bare være fornøyde med den huden vi har?

Jeg er hvit, kaukasoid om du vil, og det er nok en grunn til det. Jeg kan ikke bli nøttebrun, og hvorfor skal jeg da bruke mye tid og energi på å prøve? Er jeg bleik, sier du? Ja, det er ikke så rart, jeg er nemlig født sånn. Og jeg gidder ikke bruke masse penger på å la meg spraymale brun, for å prøve å være noe jeg ikke er. Det er rart hvordan vi i samfunnet ellers bruker mye energi på å fortelle folk at hvilken hudfarge du har ikke spiller noen rolle, mens ingen bryr seg om at skjønnhetsindustrien insisterer på det motsatte.

Noen har bestemt at skjønnhet skal være uoppnåelig. Jeg venter fortsatt på den dagen det blir ansett som vakkert med hårete legger, buskete øyenbryn og celulitter. Inntil da skal jeg i det minste bære blekheten min med stolthet.

Uansett er jo Scarlett Johansson og Nicole Kidman ganske blekpene, er de ikke?

Hva gjør man når man kjeder seg og har lyst til å blogge, men ikke kommer på noe lurt å blogge om? Bytter design på bloggen, vel.

Igjen.

Content is king, heter det, men når man ikke har så mye innhold, hjelper det jo litt med et fint utseende. Same shit, nok engang new wrapping, men nå er jeg fornøyd og lover å ikke bytte igjen med det første.

Tror jeg…