AneRikke.com

Er det meg det er noe gæærn’t med, når jeg ikke klarer å se denne sjokoladen uten å tenke at de likegjerne kunne kalt den festkjeppen…?

Går det an å temme hjernen? Hjernen min er som et bibliotek uten bibliotekarer og katalogisering, eller et leksikon uten alfabetisk inndeling og stikkordsregister. Hjernen inneholder uendelig med informasjon, men den gir den ikke ut på oppfordring.

Jeg har lært utrolig mye gjennom skolekarrieren: Historiske årstall, hovedsteder i Afrika, biografien til norske forfattere og matteformler. Alt har blitt slukt i det store hjernesuget og er borte på ubestemt tid.

For mye av det finnes der inne et sted, det er bare umulig å få tak i det når du virkelig vil. Men når du plutselig er på jakt etter noe helt annet, så dukker det opp igjen, akkurat som om det skulle ha vært der hele tiden, noe det antakelig også har vært, gjemt langt inne i det mørke hjernedypet. Mange av mine lagrede kunnskaper har tilsynelatende sitt eget passord som må trigges for at tankene skal poppe opp igjen, og passordene er merkelige ting som lukter, sanger, vitser og smaker. Å lære noe nytt er som å putte informasjonen i en sparebøsse med en kodelås du ikke er sikker på kombinasjonen til. Du får kanskje tak i den igjen, men det er usikkert om du klarer å knekke koden eller om du bare får pirket ut litt gjennom sprekken.

Jeg glemmer det jeg skal huske og husker det jeg helst vil glemme, og lurer på om det er meg det er noe gæærn’t med eller om Gud har en bisarr form for humor.

Er det for mye forlangt at hjernen skal være litt som google?

Ting man gjør når man egentlig burde ha skrevet på eksamen:

1. Leser nettaviser
2. Spiser sjokolade
3. Sover
4. Stirrer tomt ut i lufta
5. River seg i håret
6. Kommuniserer med frustrerte medstudenter på Facebook
7. Ser på tv
8. Surfer på nettet uten mål og mening
9. Drikker te
10. Bytter design på bloggen

Ja. Har dere korrekturelsere?

Hvordan baker man natron?

I fjor sommer kjøpte jeg et speilreflekskamera av jødiske Gary på Adorama i New York. Så da jeg skulle skaffe meg en ny blitz til dette kameraet, var det ganske naturlig å gå videre i religionsrekka, hos John 3:16 Photo Supplies i Singapore.

Og mens Adorama ikke er en offisiell jødisk butikk (kanskje det var helt tilfeldig at det kun var jøder på jobb da jeg var innom der?), er John 3:16 ikke akkurat subtile når det kommer til hvilken religion de praktiserer. (For de som ikke er helt stø i bibelhistorie, kan jeg røpe at Johannes 3, 16 er verdens mest kjente bibelvers. Det kalles også den lille Bibel, fordi det summerer opp hele Bibelens budskap i et lite vers.) For i denne butikken kan du handle fotoutstyr til lyden av lovsang, og over kassa henger skiltet som proklamerer at Christ is the hidden manager of this business and the silent partner beyond every transaction. Og i vinduet sitter det naturligvis en bamse på kne og ber. 

Foto er kanskje ikke en egen religion, men fotofolk er tydeligvis religiøse. Nå har jeg har jødekamera og kristenblitz, det mangler bare et muslimobjektiv, så er kameraharmonien komplett.

Og skulle du ha lyst på et kristenkamera, så har John 3:16 egen nettside.

Fysisk landa jeg på Gardermoen for en drøy uke siden. Mentalt er jeg fortsatt i jungelen i Sarawak. Her er ti ting jeg aldri trodde jeg kom til å oppleve, ikke fordi det nødvendigvis var så veldig usannsynlig, men fordi jeg aldri hadde tenkt på at det ble en mulighet.

1. Å spise ris og ville bregner til frokost, sammen med noen som foretrekker å slurpe snegler før kl 10 på formiddagen.
2. Å tilbringe tre netter på et sted Lonely Planet ofrer et knapt avsnitt og teksten: Dette er et sted du ikke kommer til å tilbringe noe tid, med mindre du mister båten videre. (Vi mistet ikke båten videre.)
3. Å få føttene spist rene av småfisk, og innrømme at det er noe av det mer behagelige jeg har opplevd.
4. Å posere på et bilde sammen med en muslimsk dame, fordi mannen hennes gjerne ville ha bilde av meg i familiealbumet deres.
5. Å spise røkt pinnsvinkjøtt sammen med nomadiske penaner.
6. Drikke meg svimmel på hjemmelaget risvin.
7. Å danse med penaner til musikk fra en sape.
8. Å finne ut at bybråk ikke har noenting å stille opp med mot jungelen på natterstid, og at det faktisk kan bli så mørkt at du ikke ser noe som helst.
9. Å bli frisert av to singaporske frisører samtidig, etter en enkel hårklipp som skulle vise seg å inneholde tre hårvask, en damphette og ti minutter massasje av hode, skuldre og nakke.
10. Å være så langt hjemmefra og allikevel føle meg så hjemme.

Du tror at du er ganske klok. Du har 12 års grunnskole og flere hundre studiepoeng og vet hvem som er landbruksminister, hva den kjemiske formelen for vann er og kan plassere alle fylkene i Norge på kartet. Du føler rett og slett at du har grep om ting, at du følger med og at du er en velfungerende samfunnsborger. Men så kommer du ut i jungelen og finner ut at alt du vet, ikke er verdt en dritt i den virkelige verden.

Plutselig er du orang putih, den hvite mann, noe rart og eksotisk, og ikke minst klønete, noe som ikke vet hvordan livet i jungelen skal leves. Plutselig er du den som er annerledes, og som antakeligvis har veldig godt av å kjenne litt på hvordan det føles. Det begynner med mange lange blikk på gatene i storbyen, og ufrivillig posering på bilder med muslimske damer som tydeligvis syns du er like interessant som Mikke Mus i Disneyland. Og du skjønner ikke hvor hvit du egentlig er før du ser andre hvite turister på gata og ser hvor utrolig hvit det går an å være i kontrast til den lysebrune lokalbefolkningen. Du kunne likegjerne hatt et blinkende neonlys med orang putih skrevet i rosa over hodet.

For du vet ikke hvilke planter du kan spise, hvordan du fanger fisk i elva eller hvordan man jakter med blåserør. Du skjønner ikke språket, du kommer fra et sted langt borte og du har ikke så veldig lyst på snegler, uansett hvor godt vertene dine mener at det er. Men etter å ha levd en liten uke på ris og ville bregner, mens du har vasket deg i elva og hatt insekter like store som knyttneven din på soverommet om kvelden, og når du har beundret solnedgangen over regnskogen, fanget øgler og villkatter i felle og gjort deg selv til latter fordi du ikke vet hvordan man bør danse til musikk fra en sape, da skjønner du at kunnskap ikke nødvendigvis måles i antall studiepoeng.

Og selv om orang ulu ikke vet så mye om internasjonal politikk, vet han mye mer enn orang putih om hvordan man lever i og tar vare på regnskogen. Det triste er at orang putih dessverre vet alt for mye om hvordan man ødelegger regnskogen orang ulu lever i.