AneRikke.com

Tidlig torsdag morgen. Kaldt, glatt, trøtt.

Jeg kommer ut av døra og ser 11-trikken gli nedover Vogtsgate. Ideelt sett bør jeg være på den trikken, og jeg har dermed to muligheter: 1. Løpe og rekke den. 2. Ikke løpe og kanskje komme for seint til forelesning.

Jeg velger nummer 1. Et ekstremt dårlig valg, skal det vise seg.

For tryner jeg på det glatte fortauet? Selvfølgelig gjør jeg det.

Er det noen som ser det? Naturligvis, gata er full av folk som skal på jobb og skole.

Lander jeg på det kneet som allerede er blått etter at jeg tryna på ski for noen dager siden? Ja, det gjør jeg.

Blir blåmerket større en noen gang? Så klart.

Gjør det fortsatt vondt? Jada.

Rekker jeg trikken? Nei, det gjør jeg selvfølgelig ikke.

Heldigvis begynner forelesningen fem minutter for seint.

Miljøet former deg visst. Jeg har studert journalistikk i halvannet år og har nå begynt å snakke med fallende viktighet.

For de som ikke er helt inne i prinsippet om fallende viktighet, går det ganske enkelt ut på å si det viktigste først. Fallende viktighet stammer fra den tiden avisene ble satt med blysatser. Da skrev journalistene tekstene for hånd eller på skrivemaskin, før en typograf utformet avissidene ved å legge blybokstaver i en settekasse. Typografene var avhengige av å kunne kutte tekstene bakfra hvis det ikke ble plass til alt, og dermed måtte journalistene sørge for at den viktigste informasjonen kom først i teksten, slik at det alltid var det minst viktige som forsvant hvis noe måtte kuttes. Og helt ubevisst har jeg begynt å formulere meg muntlig på denne måte. Jeg snakker rett og slett som en levende nyhetsmelding.

Fredag var jeg nemlig på vei til optikeren for å prøve å få meg noen nye briller. Jeg hadde tenkt nøye gjennom hva jeg skulle si når jeg kom dit, noe jeg pleier å gjøre når jeg havner i sosiale situasjoner jeg ikke er oppe i hver dag. Jeg hadde planlagt å starte med å fortelle at jeg var linsekunde, men at jeg hadde fått ny styrke på linsene og dessuten kommet til skade for å sitte på brillene mine så de hadde blitt skeive. Jeg trengte med andre ord noen nye briller, skulle jeg si, og så skulle optikeren hjelpe meg med det.

Men så kom jeg inn til optikeren, og da slo journalisthjernen inn. – Hei, sa jenta bak disken. – Jeg trenger nye briller, sa jeg, rett på sak, som en slags overskrift, og jenta kikket på meg, men jeg fortsatte rett på ingressen. – Jeg er linsekunde, men har feil styrke på avlastningsbrillene mine, sa jeg. – Dessuten satt jeg meg på de en gang, så innfatningen har blitt skeiv. (Det siste kunne typografen ha fjernet, det var strengt tatt ikke nødvendig for sammenhengen.) – Javel, sa jenta bak disken. – Bare vent litt, så skal jeg finne journalen din.

Men det gjorde hun ikke, og hun var veldig flau, men lovet å ringe meg så fort hun fant den. Jeg har ikke hørt noe ennå, men vurderer å la være å betale neste linseregning, så skal vi nok se at de finner den journalen, tenker jeg.

Jeg har ennå ikke begynt å blogge med fallende viktighet, og jeg tror ikke det kommer med det første heller. Det forutsetter tross alt at jeg har noe viktig å blogge om…

I fare for å fremstå som en skrullete kattedame, syns jeg dette er for morsomt til å ikke dele det med noen. Er det noen katteiere som kjenner seg igjen?

Jeg kjenner minst to…

For et drøyt år siden fikk vi besøk hjemme hos mamma og pappa. Det viste seg å bli alt annet enn en lynvistitt, for katta som kom den gangen, er der fremdeles. Han flytta rett og slett inn, uten å spørre noen først.

Og når noen flytter inn, må de jo få et navn, for som en av tre katter, blir det litt forvirrende for både katt og menneske hvem vi mener når vi sier pus. Og siden dette var en hannpus, i motsetning til hunnpusene vi hadde fra før av, ble det veldig naturlig å kalle ham Ballo, fordi Ballepus, som var det opprinnelige forslaget, ble litt for lite sofistikert.

Men så dukket det plutselig opp enda en katt, slik det ofte gjør i landlige strøk. Det viste seg å være enda en hannkatt, og selv om denne katta ikke var fullt så freidig som Ballo, så var den også til slutt inne på vaskerommet for å få seg mat (vi har katteluke i døra). Og siden Ballo hadde fått navn, kunne vi ikke være dårligere med denne karen. Han og Ballo var ikke veldig gode venner, og derfor fikk han navnet Sandberg. Jeg vil si at navnet var ganske tilfeldig valgt, det kunne like godt ha blitt Sponheim eller Foss, men antakelig ikke Stoltenberg. Litt konsistent skulle det tross alt være.

Ballo og Sandberg fyker i tottene på hverandre så fort de får sjansen. Ballo har fått kløyvd begge ørene, og kommer stadig haltende og blodig inn i stua, uten at det ser ut til å gå utover humøret eller lysten til å kose. Vaskerommet er gang på gang fullt av blod og pelsrester etter å ha vært fight club på nattestid, og våre “egentlige” katter sniker seg rundt i sitt eget hus fordi de er redde for å bli angrepet av (slåss)kåte hannkatter.

Så pappa har bestemt seg. Sandberg må dø. Det er nå skuddpremie på Sandberg, for å sikre ro i heimen. Problemet er at det ikke er så lett å gå på kattejakt i en meter med snø, og derfor lever Sandberg fremdeles livets glade dager. (I tillegg til at pappa egentlig ikke er så morderisk, noe som resulterte i at Styggepus, den forrige hannkatta som luska rundt huset vårt hjemme, stadig skulle skytes, men allikevel levde ganske mange katteår før det faktisk skjedde.)

Så nå virker det som om pappa er ute på et politisk vendetta, selv om han egentlig bare skal prøve å kvitte seg med ei katte. Derfor vil jeg gjerne presisere at navnevalget ikke er politisk motivert, at det er tilfeldig at det er Sandberg som må gå, det kunne like godt ha vært Ballo, og at pappa er alt annet enn et notorisk kattemorder. Men hvis noen har lyst til å prøve å fange en vill hannkatt for å gi han politisk asyl, så er det bare å komme og prøve. Før det er for sent, naturligvis, men kjenner jeg min far rett, er det ikke noen grunn til å haste.

Ballo, den gangen han hadde relativt hele ører. Sandberg lar seg ikke fotografere, men er nesten helt lik, bortsett fra en liten, hvit flekk under haka, noe som naturligvis gjør hele prosessen enda litt vanskeligere.

(Hvis du har kommet inn på dette innlegget ved å søke på kombinasjonen Sandberg+skuddpremie+politisk vendetta, vil jeg igjen understreke at dette er snakk om ei løskatte og at det er helt tilfeldig at disse kattene bærer samme navn som sentrale politikere. Dessuten kan jeg berolige med at pappa har både skyteprøve og våpenlisens, men at det går cirka 20 år mellom hver gang han skyter en elg på jakt, med andre ord er han ikke en særlig triggerhappy type.)

Gmail leser e-posten min. De leser e-posten og gir meg reklame som passer til innholdet. På en diskret måte, naturligvis, men det er allikevel en smule frekt. I dag fikk jeg en mail som omhandlet et debattmøte med Jens Stoltenberg. Da fikk jeg følgende linker:

Hvor smarte er de som har laget testene, tro?

Tidligere har jeg stusset over at så mange som 18,6% av Oslos befolkning bruker buljong hver uke. Nå er jeg en av dem.

Eller, det er ikke helt riktig, jeg bruker ikke buljong hver uke, men jeg har i det minste begynt å bruke buljong på en regelmessig basis. Jeg har faktisk kommet så høyt på buljongstigen at jeg har tre ulike typer buljong i skapet: kylling-, kjøtt- og grønnsaksbuljong. Jeg har derimot ikke kommet så langt i buljongkarrieren at jeg har funnet ut om det finnes flere typer buljong enn de tre, men det kommer nok etterhvert.

Jeg innser at dette er et enormt steg opp på husmorstigen. Det at jeg faktisk har begynt å lage sauser fra bånn av, i tillegg til at jeg en lørdag spontanbakte skillingsboller, kvalifiserer nok til minst fem husmorpoeng. Og det helt uten husmorskole.

Neste trinn på husmorstigen må være brødbaking, strikking og småbarn. Men jeg tror nok jeg skal holde meg på buljongnivå en stund til.

Da jeg var liten, lærte jeg at jeg alltid skulle legge papir på dosetet når jeg gikk på do hos fremmede. Det gjør jeg fremdeles, uten at jeg helt vet hvorfor.

Jeg er ikke av den typen som nøye kler hele doringen med papir før jeg sakte og varsomt plasserer rumpa mi nedpå. Neida, et enkelt tørk på tvers, og jeg er klar for action. Og selv om doen er helt nyvaska, enten av kvalifisert personell, eller at jeg har gjort det selv med desinfiseringssprayen som noen offentlige toaletter er sjenerøse nok til å tilby sine besøkende, så legger jeg fortsatt papir på setet før jeg setter meg ned. Selv når jeg har sveivet fram et helt nytt setetrekk i plast, legger jeg på papir. Det har jeg nemlig lært av mamma.

Jeg ser prinsippet i denne papirleggingen, poenget må jo være å ikke bli smittet av noe skummelt, men dopapir er jo ikke akkurat kondomer, heller. Og hvilke bakterier er det som smitter gjennom huden på lårene? Det må være en skikkelig badass-bakterie, med mindre den er så atletisk at den greier å kravle seg fram til underlivet og smette inn derfra. Undersøkelser viser dessuten at heisknapper, handlevogner og tastaturer er vel så bakteriebefengte som offentlige toaletter, og vi bruker ikke akkurat dopapir for å beskytte oss mot dem. Dessuten smitter sikkert endel av bakteriene vi har på hendene over på dorullen når vi tar på den. Jeg tror nok bakteriene kommer inn om de virkelig vil, selv om jeg kutter ut det lille, skjøre papirlaget mellom meg og doringen.

Allikevel kommer jeg til å fortsette å legge dopapir på setet, uansett hvor rein doen er. Man kan jo aldri være for sikker. Unntaket er når jeg går på do hos kjentfolk. Ikke fordi de nødvendigvis har renere do enn andre, men det føles liksom greit å få bakterier fra folk jeg kjenner.

Så når vet du at du virkelig er min venn? Når jeg tør å gå på do hos deg uten å legge papir på setet.

Foto: Dan4th/flickr.com (creative commons)

På lørdag så jeg hjemtraktene på tv. Grenland fikk nemlig utfolde seg i over en time prime-time på NRK1, i spedd noen sanginnslag og en overentusiastisk Per Sundnes. Melodi Grand Prix, kalte de det visst, men fra mitt synspunkt så det mer ut som Grenland Prix enn Grand Prix. Det var rett og slett en drøy time med grenlandsreklame i beste sendetid på NRK. Musikkinnslagene stod aldri i veien for det som egentlig var målet med kveldens sending: Å vise hvor fantastisk det er i Grenland.

Jeg tror nesten at Vekst i Grenland hadde betalt Per Sundnes for å namedroppe Grenland i annenhver setning. – Her i Grenland er det kjempestemning! Han skal snart stå på scenen her i Grenland! Hør så entusiastiske publikum i Grenland er! Jeg hadde ikke blitt forundra dersom han hadde lirt av seg en: “Vi kosær vårs i Grenland!” mens han allerede var i gang.

Sannheten var at han og alle MGP-artistene var i Skien. Grenland er jo en samlesekk for fire kommuner og ingen presis måte å uttrykke hvor du er på. Det er omtrent som å ringe hjem og si du er i Syden. Alle skjønner omtrent hvor du er, men de kan ikke komme og hente deg, hvis det skulle være nødvendig. Og det kan jo forsåvidt være kjekt, det. Men veldig nøyaktig er det ikke. Det var sikkert noen som satt og så showet på tv dypt inne i bambleskogene også, men du får ikke meg til å tro at Per Sundnes kunne høre dem rope helt opp til Skien fritidspark.

Men du verden hvor bra Grenland tok seg ut på tv-skjermen! Her var det blide barn og ordførere, fisk og reker, Henrik Ibsen og Odd-supportere, båtplassær og bårnehageplassær – det var nesten så jeg fikk lyst til å flytte hjem igjen umiddelbart. Litt flere bamblinger og jeg hadde garantert vært solgt.

Men om folk faktisk har blitt noe klokere av tv-reklamen, eller MGP-showet som det visstnok het, er jeg ikke så sikker på. Når jeg sier jeg er fra Grenland, pleier folk å nikke og smile, men jeg ser på dem at de egentlig ikke vet hvor Grenland er, bare at innbyggerne har et fotballag som heter Odd. Og nå tenker de vel på Grand Prix i tillegg.

Jåda, det er så snålt atte!

Økonominyheter trenger ikke være kjedelige greier. Se bare hva NA24 skriver om:

Det er vel ikke helt tilfeldig at NA24 konsekvent kun bruker etternavnet til den amerikanske finansmannen William J. Pulte i titlene sine. Noe gøy må jo økonomijournalistene få lov til å ha, når mulighetene til tabloide titler ellers er ganske begrensede.

(Hvis du faktisk er interessert i finansjournalistikk og ikke bare morsomme navn, kan du lese mer om Pulte hos NA24.no.)