Noen mennesker er klemmere, andre er det ikke. Jeg tilhører dessverre sistnevnte kategori.

Det betyr ikke at jeg ikke setter pris på en klem i ny og ne, jeg tar bare sjeldent initiativet til å klemme noen, med mindre det er noen jeg kjenner veldig godt. Men blir jeg tilbudt en klem, takker jeg ja (ikke det at jeg egentlig har et valg, du kan jo ikke takke nei til en klem uten å virke veldig kjip og reservert.)

I min familie blir vi sendt på rundgang for å klemme hele slekta fram til vi er i 4-5-årsalderen. Etter det slutter vi rett og slett å klemme hverandre, ikke fordi vi mindre glade i hverandre enn andre familier, men fordi det alltid har vært sånn.

Og jeg syns i grunn det er greit. Det er selvfølgelig fint å bli klemt, fordi det uttrykker omsorg og nestekjærlighet, men mange mennesker klemmer i øst og vest uten å egentlig mene noe med det. Klemming har blitt det nye håndtrykket, og reserverte mennesker som meg, blir rett og slett litt beklemt av å få klemmer av vilt fremmede.

Men stort sett går det greit. I møte med klemmere klemmer jeg til, problemene oppstår derimot når jeg møter venninner som heller ikke er utpregede klemmere. For når jeg virkelig kjenner at jeg burde ha klemt noen, men ikke tør å ta initiativet, samtidig som jeg ser at vedkommende tenker akkurat det samme, da blir det fort en litt pinlig stemning. Antakeligvis tenker begge to at det egentlig ikke er nødvendig at vi klemmer hverandre, samtidig som vi føler presset fra omverdenen om at klemming er det eneste rette.

Sånn sett har menn det litt lettere, for det av en eller annen grunn er mer sosialt akseptert at menn ikke klemmer. Det er liksom ikke macho å klemme. I det minste inntil videre.

Jeg tar gjerne i mot en ektefølt klem, men hvis du ikke mener noe med det, kan du like gjerne ta meg i hånda.