AneRikke.com

Noen mennesker er klemmere, andre er det ikke. Jeg tilhører dessverre sistnevnte kategori.

Det betyr ikke at jeg ikke setter pris på en klem i ny og ne, jeg tar bare sjeldent initiativet til å klemme noen, med mindre det er noen jeg kjenner veldig godt. Men blir jeg tilbudt en klem, takker jeg ja (ikke det at jeg egentlig har et valg, du kan jo ikke takke nei til en klem uten å virke veldig kjip og reservert.)

I min familie blir vi sendt på rundgang for å klemme hele slekta fram til vi er i 4-5-årsalderen. Etter det slutter vi rett og slett å klemme hverandre, ikke fordi vi mindre glade i hverandre enn andre familier, men fordi det alltid har vært sånn.

Og jeg syns i grunn det er greit. Det er selvfølgelig fint å bli klemt, fordi det uttrykker omsorg og nestekjærlighet, men mange mennesker klemmer i øst og vest uten å egentlig mene noe med det. Klemming har blitt det nye håndtrykket, og reserverte mennesker som meg, blir rett og slett litt beklemt av å få klemmer av vilt fremmede.

Men stort sett går det greit. I møte med klemmere klemmer jeg til, problemene oppstår derimot når jeg møter venninner som heller ikke er utpregede klemmere. For når jeg virkelig kjenner at jeg burde ha klemt noen, men ikke tør å ta initiativet, samtidig som jeg ser at vedkommende tenker akkurat det samme, da blir det fort en litt pinlig stemning. Antakeligvis tenker begge to at det egentlig ikke er nødvendig at vi klemmer hverandre, samtidig som vi føler presset fra omverdenen om at klemming er det eneste rette.

Sånn sett har menn det litt lettere, for det av en eller annen grunn er mer sosialt akseptert at menn ikke klemmer. Det er liksom ikke macho å klemme. I det minste inntil videre.

Jeg tar gjerne i mot en ektefølt klem, men hvis du ikke mener noe med det, kan du like gjerne ta meg i hånda.

Jeg tror kanskje at batteriet mitt er litt ødelagt…

I anledning Barack Obama, eller H. som jeg tror jeg skal kalle han fra nå av, sin første uke som amerikansk president, viser jeg noe av det jeg så da vi reiste over dammen i sommer, mens de forente statene fortsatt var Bush-land.

Dette er min nye blogg. Eller egentlig ikke, dette er faktisk min gamle blogg som bare har flyttet litt på seg. Jeg har flyttet bloggen til nye og grønnere beitemarker, til mitt eget domene og til en bloggplattform med flere funksjonaliteter. Og jeg er veldig fornøyd med den beslutningen.

Det er både skummelt og spennede på en gang, på en måte litt som å flytte hjemmefra. Men selv om utseendet er litt mer fancy og fresht, er innholdet det samme gamle. Same shit, new wrapping, som det heter.

Så oppdater dine bokmerker, her kommer jeg til å bli. Og når jeg får tid, skal jeg kategorisere og tagge alle gamle innlegg også. Kanskje jeg til og med får tid til å skrive noen nye…

Dette er en post 2008-post. For nesten et døgn siden sa vi takk og farvel til det gamle og morn til det nye, og nå skriver vi plutselig 2009, noe det antakeligvis vil ta noen uker å venne seg til. Den siste natta i 2008 var iskald og stjerneklar, som om naturen prøvde å gjøre alt godt igjen ved å gi en verdig avslutning på det litt miserable året. Da jeg kjørte hjem i natt, var det snø i lufta, og et ultrafint snøteppe dekte over både finanskrise og klimakrise og oljekrise og alle kriser som må ha oppstått i 2008 og gjorde 2009 ny og ren og fin. Med blanke ark og fargestifter til.

Og 2008 var ikke så ille for min del. Det var året da jeg for første, men forhåpentligvis ikke siste gang satt min fot på Manhattan, der jeg kjøpte mitt første speilreflekskamera av jødiske Gary. Det var året da jeg opplevde et kvinneblad fra innsiden og for første gang fikk bylinen min på glansa papir. 2008 var året med noe som til tider føltes som hundreogførti obligatoriske oppgaver, året da jeg begynte å drikke svart kaffe helt på alvor, og året da jeg for første gang var toastmaster i et bryllup. Et ganske gjennomsnittlig år med kylling til middag, tv-serier på sofaen og trøtte morgener på Høgskolen i Oslo.

Men det er ikke sikkert at 2009 blir så verst heller. Det blir Malaysia og Singapore, det blir antakeligvis mitt siste år som student, og hva året ellers bringer, er det ingen som vet. Nyttårsforsetter? Tenke litt mindre og leve litt mer.

Takk for det gamle. Jeg håper det nye blir minst like fint!