Jula er tradisjon. Vi henger opp den samme julepynten som vi alltid har hengt opp, på det samme stedet den alltid har hengt. Vi spiser den samme maten som vi alltid har spist, og lager den som vi alltid har laget den. Vi ser de samme tv-programmene som vi alltid har sett, på de samme tidspunktene som vi så dem i fjor, og året før det igjen, og året før det igjen.

Same procedure as last year.

Og en av de største tradisjonene er en liten film om en senil grevinne og en full hovmester. Det er egentlig ganske trist at hele Norge flokker seg rundt et fyllekalas hver lillejulaften, uansett hvor artig det er at han snubler i tigerskinnet og drikker av blomstervasen. Jeg vet at mange barn ler av den fulle hovmesteren, men at mange barn også har en egen privat hovmester hjemme i stua hver jul. Han ler de ikke like mye av. Allikevel er Grevinnen og hovmesteren et av årets mest sette programmer.

Same procedure as every year.

Det ble ingen hvit jul på Herum i år, men det ble ingen hvit jul for hovmesteren heller. I det virkelige liv var hovmester James, eller Freddy Frinton som han egentlig het, en totalavholdsmann som livnærte seg av å spille fulle menn. Han visste nok ikke at fyllestuntet hans ironisk nok får hele Norges befolkning i julestemning år etter år. Jeg har heldigvis kun opplevd hovmesterjul på tv-skjermen, men jeg føler med dem som også opplever det live i sin egen stue. For når mor eller far leker hovmester på selveste julaften, er det ikke så lett å være barn. Det er noe å tenke på for voksne som bare skal kose seg litt ekstra fordi det er jul.

For hvis man vil, går det heldigvis an å skape nye tradisjoner.