Jeg skjønner mer enn du Aner…
Overhørt samtale mellom to personer, la oss for eksempel kalle dem “mamma” og “pappa”.
Pappa: Skal vi lage sånne poteter i ovnen, da eller?
Mamma: Jeg vet ikke, jeg. Har vi nok poteter, da?
Pappa: Jeg vet ikke, jeg. Hvor er potetene hen, da?
Mamma: Jeg vet ikke, jeg. Ligger de ikke på kjøkkenet?
Pappa: Jeg vet ikke, jeg.
Posted in Meningsløst
Tidenes mest underholdende president? Dette er mitt favoritt-Bush-øyeblikk:
Fra nå av må vi bare ta til takke med Silvio Berlusconi…
Posted in Her&nå
I dag er det en historisk dag. I natt ble verdenshistorien omskrevet, slik den har blitt så mange ganger før. Men denne gangen kan jeg tydelig høre det historiske suset.
Jeg har ikke opplevd krigen, og jeg var ikke født da mennesket landet på månen for første gang. Jeg er for ung til å huske Berlinmurens fall, men jeg kan såvidt erindre at kong Olav døde, fordi jeg var sur for at de byttet ut barne-tv med sørgemusikk. Jeg vet hvor jeg var da flyene kræsjet inn i World Trade Center og da Norge slo Brasil i fotball-VM. Jeg husker begravelsen til prinsesse Diana, NOKAS-ranet, tsunamien i Asia og da Kurt Nilsen vant første og eneste World Idol. Jeg var der når ingenting kræsjet 1. januar år 2000, og jeg så at amerikanerne fisket Saddam Hussein opp av en hule i Irak (på tv, vel å merke).
Men i natt, da alle øyne var rettet mot Amerika, da historien ble endret, da USA fikk sin første svarte president. Da sovnet jeg. Jeg sovnet rett og slett fra verdenshistorien. Dette var once in a lifetime, en gang i verdenshistorien, men det hjalp ikke. Jeg orket ikke mer. Klokka to måtte jeg krype under dyna og legge meg. Da var ingenting avgjort. Da jeg våknet i dag, var Barack Obama valgt til president i USA. Verdens mektigste mann. Og jeg hadde sovnet fra hele greia.
La oss derfor håpe at valget blir historisk på mer enn en måte og at jeg klarer å holde meg våken nok til å få med meg fortsettelsen.
Grattis, Obama!
Posted in Her&nå
Jeg har julestemning. Det er 4. november, og jeg har allerede kommet i julestemning. Det er et stort problem.
Jeg har julestemning, og det plager meg. Julestemning er ingen konstant følelse. Den kommer før eller senere til å gå over, og da begynner antakeligvis jula å nærme seg. Og det er et hav av tid, for å ikke å snakke om 20-30 sider med fordypningsoppgave, mellom meg og juleferien. Det er for tidlig. Alt for tidlig. Jeg vil ikke.
Jeg har julestemning, og det begynner å gå meg på nervene. Det kan ikke være meninga at det skal begynne å snø i slutten av oktober? Eller at det skal være nisse på colaen så tidlig? Julemarsipanen har jo vært i butikken i over en måned, men de trenger vel ikke å begynne å sende reklamer med julaftenhistorier i begynnelsen av november? Og hvorfor flyter postkassa mi over med julereklame? Jeg har ikke bruk for ribbeform og tomtegløgg helt ennå.
Jeg har julestemning, og jeg skylder på handelstanden. På kommersialismen. På julenissen. Og kanskje litt på USA. Og Nidar. For ikke å glemme snøen. Og skolen. I forrige uke var jeg på Ikea, og da kjøpte jeg julepapir. I oktober! Jeg har blitt svak. Før var jeg prinsippfast som få, nå er jeg så svak at jeg kjøper julepapir og julelys to måneder før jul. Jeg skammer meg.
Jeg har julestemning, men mest av alt er jeg redd. Redd for at julestemningen skal forsvinne og aldri komme tilbake. Redd for at jula skal bli bakestress, gavemas og pyntejag.
Redd for at jeg har blitt for voksen for jula.
Posted in Jul
Siste kommentarer