AneRikke.com

Jeg er ikke i tvil om hva som er mitt største organ. Det må være sovehjertet.

Jeg vet ikke hvor dette organet befinner seg eller hva som gjør at det er så ekstremt velfungerende, men for øyeblikket styrer sovehjertet hele tilværelsen min. “Jeg bør stå opp,” tenker hodet, men sovehjertet protesterer umiddelbart. “Det er jo så mørkt ute,” sier sovehjertet. “Og dyna er så varm og senga så myk. Du trenger vel ikke å stå opp riktig ennå?” “Men det var jo denne fordypningsoppgaven…” forsøker hodet seg, men det er for sent. Sovehjertet har allerede sendt kroppen tilbake til drømmeland.

Sovehjertet elsker slumreknappen på vekkerklokka og gjør alt det kan for å vinne over hodets intense forsøk på å hale meg ut av senga. Når hodet endelig har fått meg til å skru vekkerklokka av, forsøker sovehjertet å overtale meg til å bare ligge et par minutter ekstra i senga før jeg står opp. Og da har sovehjertet virkelig overtaket. For mens jeg ligger der i senga og glipper med øynene for å holde meg våken, gjør sovehjertet øyelokkene blytunge og tvinger meg tilbake i søvn. Og uten noen vekkerklokke til å vekke meg igjen, har sovehjertet atter en gang seiret.

Menneskets søvnbehov er på topp i tenårene, men det skal visstnok dabbe av når man tipper over på tjuetallet. Jeg forlot tenårene for over tre år siden, men har følelsen av jeg stadig sover mer enn noensinne.

Går det an å lide av voksende sovehjerte?

Jeg må visst ønske meg noe til jul. Og jeg må visst gjøre det nå. Jeg skulle ønske jeg hadde mange enkle ønsker, men jeg har kommet opp i en kravstor og relativt velstående alder, som gjør at det meste jeg ønsker meg enten er ting jeg ikke har råd til å skaffe meg selv (med andre ord ganske dyre ting) eller ting jeg rett og slett ikke gidder å bruke egne penger på (ofte dyre ting det også) Så hvis du på død og liv må kjøpe noe til meg og syns at alt dette er unødvendig dyrt, gi pengene til et veldedig formål. Jeg har alt jeg trenger og enda litt til.

Her er lista, i mer eller mindre tilfeldig rekkefølge:

• Sigma 18-50mm F2.8 EX DC Macro eller Sigma 17-70mm f2.8-4.5 DC Macro (eller noe tilsvarende i original Nikon, men det er strengt tatt ikke nødvendig, med tanke på at jeg er en glad amatør som egentlig ikke har særlig peiling, og derfor antakeligvis ikke vil merke forskjell…)
• Nikon Blitz Speedlight SB-600
• Wii Fit
• Ulltrøyer, med korte eller lange armer (Jeg bruker str. M eller 38)
• Stelton kaffekanne (brun er finest, syns jeg)
• Rosedahl Grand Cru-serien (f.eks. cafèglass,kopper, dessertskåler, boller eller vannglass.)
• Ting fra Eva Solo (f.eks. en lilla kjøleskapskaraffel)
• Ting fra Alessi
• Ting fra Koziol
• En rist til å legge nystekte kaker på (dette er mitt mission impossible-ønske. Jeg har ønsket meg det de siste fire årene, men mangler det fremdeles…)
• Kjøleskapspoesi
• Rayman Raving Rabbids TV Party til Wii
• Wario Land: Shake It til Wii
• Rosti bakeboller (Rød, blå, rosa, grønn, lilla eller andre morsomme farger)
• Stolputer fra Indiska (Jeg finner naturligvis ikke noe bilde av dem på nettet, men de er firkantede og fargerike, og jeg tror de koster 199 kr pr stk.)
• Strikkegensere eller -jakker
• DVD-bokser (f.eks. The Wire sesong 1-5, alle sesongene av Sopranos, Sex and the City shoebox eller Pixar – The Complete Collection)
• Et sølvfarget, rundt fat til å ha lys på (såkalt lysfat)
• Ukulele (kult navn, kult instrument)
• Vekkerklokke med slumreknapp (eller kanskje en Phillips Wake-up light?)
• Bøker er alltid fint å få (f.eks. Zofies verden eller Tales of Beedle the Bard (English, please!))
• Salatklype
• Mobil grill til å ta med i parken i stedet for engangsgrill
• Skritteller
• Noe annet nyttig, smart, morsomt eller spennende

Toppen av lykke ville vært en splitter ny MacBook i aluminium, men så sterkt tror jeg faktisk ikke at det går an å tro på nissen.

Til å ha alt jeg trenger, har jeg virkelig mange ønsker. Mye vil ha mer, er det visst noe som heter…

(oppdateringer kan forekomme…)

Bør jeg investere i en slankekur eller en ansiktsløftning når jeg som 23-åring opplever at en eldre mann reiser seg for meg på bussen?

Noen ganger skulle jeg ønske at verden var litt enklere å forholde seg til. At virkeligheten var i svart-hvitt. At det var lett å vite hva som var rett. For det finnes alt for mange valg og alt for mange måter å velge feil på.

For eksempel når jeg skal velge brus. Skal jeg velge brus med sukker og risikere å få diabetes 2? Eller skal jeg velge brus med kunstige søtningsstoffer og risikere å få kreft? (Jada, jeg bør selvfølgelig la være å drikke brus i det hele tatt, men vi vet jo alle at det ikke kommer til å skje.)

Skal jeg handle mye til jul for å holde økonomien ved like, og samtidig fylle verden med søppel og CO2? Eller skal jeg skåne miljøet og samtidig sende finanskrisa til nye høyder?

Skal jeg slutte å drikke jus, fordi det skader tennene mine? Eller skal jeg fortsette å drikke jus, fordi jeg trenger de sunne næringsstoffene?

Bør jeg kjøpe matvarer som er importert fra utviklingsland, som gir fattige bønder et levebrød, men samtidig bidrar til global oppvarming? Eller skal jeg velge mat som er dyrket her hjemme, og som skåner miljøet for CO2, men samtidig gjør de fattige bøndene enda fattigere?

Uansett hva jeg velger, så blir det feil. Det er jommen hardt å være menneske.

Men hvis jeg skulle få valget mellom pest og kolera, vet jeg derimot hva jeg skal velge.

Kolera kan nemlig kureres.

Da jeg flyttet til Oslo, pleide jeg å si at jeg kom fra Porsgrunn. Ikke fordi jeg er flau over å være bambling, men fordi ingen vet hvor Bamble er. (Mange vet ikke engang hvor Porsgrunn er, jeg har fått spørsmål om det er i nærheten av Moss…)

Nå har jeg slutta å være skapbambling. (Det er for øvrig ganske umulig for meg å være det hvis jeg må presentere meg med fullt navn.) Når noen spør meg hvor jeg kommer fra, proklamerer jeg høyt og stolt at jeg kommer fra Bamble, og da får jeg stort sett en av tre reaksjoner:
1. Hæ? Hvor er det?
2. Der har jeg vært på håndballcup.
3. Der har vi hytte.
Hvis noen benytter alternativ 1, er jeg nøye med å forklare hvor Bamble ligger og å namedroppe både Porsgrunn, Skien, Grenland og Telemark i samme slengen. Det pleier å hjelpe.

Men nå lurer jeg på om jeg har dratt Bamblepatriotismen litt langt. Det er mye som tyder på at jeg snakker veldig mye om Bamble. Av en eller annen grunn husker alle jeg treffer at jeg er fra Bamble, selv om de fleste aldri har hørt om Bamble før de møtte meg. Det er greit nok at folk instinktivt spør om jeg mener til Bamble når jeg sier at jeg skal hjem en tur. Litt mer bekymringsverdig er det at jeg stadig får kommentarer som: “Jeg kjørte gjennom Bamble i sommer, og da tenkte jeg på deg.”

Snakker jeg veldig mye om Bamble? Jeg tror ikke det. Jeg satser på at det er (det belastende) mellomnavnet mitt som gjør utslaget. Dessuten tror jeg Bamble har godt av å ha en ambassadør i Oslo.

Jeg burde nesten ha blitt lønnet av Bamble kommune.

Google er kanskje min beste venn, i hvert fall en utømmelig kilde til nyttig og unyttig kunnskap. Lurer jeg på noe, er jeg ikke sein med å google det, uansett om det gjelder kjente eller ukjente personer, historie, geografi, filmskuespillere eller fremmedord. Og jeg er ikke alene.

For jeg har installert en fiffig funksjon som gjør at jeg kan se hvilke ord folk har søkt på når de tilfeldigvis havner på bloggen min. Og denne lista er ganske interessant.

Her er de ti siste stikkordene som har ført folk inn hit fra google (jeg linker søkeordene opp til innlegget googleren havner på, i tilfelle noen er nysgjerrige):

• gummibukse
• julegaver tenåring
• gilde julekalender 2007
• 1000 brikkers puslespill
• julestrømpe hvilke dato?
• julepapir prøver
• sende spiselige gaver
• frøydis straume
• rare avisoverskrifter
• hvor høy er eva longoria oh hvor mye kilo har hun

Jeg vet ikke hva disse folkene var ute etter, men jeg er ganske sikker på at det ikke var bloggen min. Jeg har ikke særlig peiling på gummibukser, vet ingenting om vekta til Eva Longoria eller Gildes julekalender 2007 og har aldri skrevet noe om Frøydis Straume (men det er det noen andre som har gjort, i en kommentar). Men jeg vet at jeg pleier å få julestrømpe på julaften morgen, så den korrekte datoen er nok 24. desember, for deg som lurte på det.

Jeg vet ikke om denne lista sier mest om hva folk søker på eller om hvilke merkelige ting jeg skriver om. Den bekrefter i hvert fall at det ikke bare er jeg som googler mye rart.

Overhørt samtale mellom to personer, la oss for eksempel kalle dem “mamma” og “pappa”.

Pappa: Skal vi lage sånne poteter i ovnen, da eller?

Mamma: Jeg vet ikke, jeg. Har vi nok poteter, da?

Pappa: Jeg vet ikke, jeg. Hvor er potetene hen, da?

Mamma: Jeg vet ikke, jeg. Ligger de ikke på kjøkkenet?

Pappa: Jeg vet ikke, jeg.

Tidenes mest underholdende president? Dette er mitt favoritt-Bush-øyeblikk:

Fra nå av må vi bare ta til takke med Silvio Berlusconi…

I dag er det en historisk dag. I natt ble verdenshistorien omskrevet, slik den har blitt så mange ganger før. Men denne gangen kan jeg tydelig høre det historiske suset.

Jeg har ikke opplevd krigen, og jeg var ikke født da mennesket landet på månen for første gang. Jeg er for ung til å huske Berlinmurens fall, men jeg kan såvidt erindre at kong Olav døde, fordi jeg var sur for at de byttet ut barne-tv med sørgemusikk. Jeg vet hvor jeg var da flyene kræsjet inn i World Trade Center og da Norge slo Brasil i fotball-VM. Jeg husker begravelsen til prinsesse Diana, NOKAS-ranet, tsunamien i Asia og da Kurt Nilsen vant første og eneste World Idol. Jeg var der når ingenting kræsjet 1. januar år 2000, og jeg så at amerikanerne fisket Saddam Hussein opp av en hule i Irak (på tv, vel å merke).

Men i natt, da alle øyne var rettet mot Amerika, da historien ble endret, da USA fikk sin første svarte president. Da sovnet jeg. Jeg sovnet rett og slett fra verdenshistorien. Dette var once in a lifetime, en gang i verdenshistorien, men det hjalp ikke. Jeg orket ikke mer. Klokka to måtte jeg krype under dyna og legge meg. Da var ingenting avgjort. Da jeg våknet i dag, var Barack Obama valgt til president i USA. Verdens mektigste mann. Og jeg hadde sovnet fra hele greia.

La oss derfor håpe at valget blir historisk på mer enn en måte og at jeg klarer å holde meg våken nok til å få med meg fortsettelsen.

Grattis, Obama!