Vi hadde hørt skrapelydene i flere dager allerede. Noe var definitivt galt med heisen. Allikevel valgte vi å gå inn i den. Selv om den ikke greide å treffe etasjen vi stod i. Det bør være en god grunn til å styre unna når heisen befinner seg 10 centimeter under gulvet. Men vi er optimister og lar oss ikke stoppe av en heis som ikke oppfører seg som den skal.

Dama som stod i heisen, skulle opp. Vi skulle ned. Hun skulle bare opp en etasje, derfor gikk vi opp først. Heisdørene lukket seg, men heisen så ikke ut til å bevege seg. Dama trykket på 6. Heisen beveget seg litt, på en hoppende, veldig lite heisaktig måte. Vi så nervøst på hverandre. Nå stod det 0 i displayet som viser hvilken etasje du befinner deg i. Vi trykte på knappen som skal åpne dørene. Heisen hoppet litt igjen. Nå stod det 6 i etasjedisplayet. Dørene åpnet seg ikke, og vi trykte igjen. 0 i displayet. Hopp, hopp, sa heisen. Trykk, trykk, sa vi. 6 sa displayet. Hopp, hopp. Trykk, trykk. 0. 6. 0. 6. Trykk, trykk, trykk. Hopp, hopp, hopp.

Dama i heisen trykte på alarmknappen. Da åpnet dørene seg. Vi befant oss i 3. etasje. Selv om heisen mente vi vekslet mellom etasje 0 og 6. Jeg prøvde å ikke tenke på hva hoppingen egentlig skyldes og har tatt trappene siden.