Av en eller annen grunn tror jeg at alle i hele Norge snakker østlandsdialekt. Når jeg ser et bilde av noen, har jeg store problemer med å se for meg de kan snakke verken bergensk eller trøndersk. Jeg vet ikke om det er et uttrykk for min Oslo-imperialisme eller om grunnen er bokmålsdominansen i norske skriftmedier, men i min fantasi finnes verken skarre-r eller a-infinitiv.

Da jeg første gang så et intervju med Erlend Loe på tv, fikk jeg nesten sjokk. Han var jo trønder! Jeg visste naturligvis at han var trønder, men jeg hadde aldri i min villeste fantasi sett for meg at han faktisk var trønder.

Det samme skjedde med Mette Marit. Da Mette Marit åpnet munnen offentlig for første gang, gikk det plutselig opp for meg hva det innebar at hun var fra Kristiansand. Hun var jo sørlending! Hvem skulle vel ha trodd det?

I mitt hode er alle østlendinger inntil det motsatte er bevist.

Det er verst med journalistene. Ikke nok med at jeg tror at de er østlendinger, jeg tror i tillegg at de er pene. Ofte stemmer ingen av delene. Kjendiser blir fotografert fra alle tenkelige vinkler, og dermed har en stakkars tilskuer en viss mulighet til å danne seg et bilde av hvordan de ser ut. Journalistene blir kun presentert gjennom bylinebilder.

Bylinebilder er en forbannelse for nysgjerrige lesere. For det første er de ofte veldig gamle. De fleste journalister var penere da de var unge, og derfor tar de seg ikke bryet med å oppdatere bylinebildet sitt når de blir eldre. Forståelig nok. I tillegg er bylinebildene ekstremt klaustrofobiske. Toppen av hodet får vi sjeldent se, det samme gjelder haka. Det er tydeligvis trangt om plassen i norske aviser. På bylinebildet skal journalisten se så kul, tøff eller pen ut som mulig, avhengig av om du jobber i sport-, nyhet- eller kulturavdelinga. Kast på en fiffig lyssetting og en kunstnerisk beskjæring, så er vi i mål.

Det er veldig få journalister som ligner på bylinebildet sitt. De fleste syns nok det er ganske trist, mens noen få faktisk bør være veldig glade for det. Bylinebildet er grunnen til at jeg får et dobbelt sjokk hver gang jeg ser en kjent journalist på tv for første gang: “Hva? Er hun fra Tromsø? Og er hun virkelig så gammel?”

Det er det som er så fint med tv-tryner: Du vet hvor du har dem. Jeg kommer aldri til å bli overrasket over at Jon Gelius, Ingvild Bryn eller Siri-Lill Mannes har røtter utenfor oslogryta.

At Morten Abel var fra Stavanger, så jeg derimot aldri komme.