Kroppen

Kroppen min er en trassig treåring. Kroppen min er en liten drittunge som står i butikken og hylgriner fordi den ikke får sjokolade. Kroppen min har utsatt meg for et komplott, men jeg er heldigvis smart nok til å gjennomskue den.

Jeg våkner om morgenen av at kroppen syter. “Åååå, jeg er så syyyyk!” skriker kroppen og starter snørrproduksjonen med et smell. Jeg tørker unna så godt jeg kan, men nekter å la kroppen knekke meg. Den kan klage så mye den orker, det er bare spill og jeg har uansett ikke tid til å bli syk. Og slik starter krigen. Kroppen jobber iherdig for å få meg til å ta livet med ro. Den kjører på med hetetokter, nyseanfall og hodesmerter. Jeg prøver så godt jeg kan å ignorere den, dette er bare skitne metoder for å lure meg til å gire ned. “Jeg vet at du bare later som,” sier jeg til kroppen, men kroppen bare fnyser og kjører på med mer snørr.

Men det er bare spill. Bare en skitten strategi for å få overtaket over meg. Bare tull alt sammen.

For kroppen skjerper seg når den vet at det er alvor. Som når jeg skal ut og intervjue noen. Jeg snakker naturligvis hardt til den på forhånd, ber den oppføre seg pent og ikke finne på noe tull. Jeg truer med sjokoladenekt, søvnmangel og en joggetur. Og kroppen adlyder. Selv om jeg har snytt opp fem pakker kleenex tidligere samme dag. Når jeg sitter der med intervjuobjektet foran meg, oppfører kroppen seg som om ingenting skulle ha skjedd. Helt eksemplarisk. Den klager ikke, den sender ikke ut falske beskjeder og snørrkrana er plutselig stengt.

Når intervjuet er over, prøver derimot kroppen seg igjen. Når den har meg på tomannshånd, tror den at den har overtaket. Men jeg har skjønt hva kroppen pønsker på, og jeg lar meg ikke lure to ganger. “Vææææær så sniiiill,” skriker kroppen til meg, og veksler mellom strie snørrstrømmer og potte tett nese, bare for å irritere. “Kjenner du ikke at jeg er syyyyyk?” Jeg ignorerer den fullstendig.

Jeg vet at den bare orker å holde på sånn i et par dager før den går lei.

CO2 is king

Dette er en plastpose fra H&M. Alle er tydeligvis ikke like opptatte av å være politisk korrekte:

Kanskje H&M står i ledtog med FrP?

Juba, juba

Frisører er gode til å snakke med folk. Og noen frisører er spesielt gode til å stille spørsmål. Gjerne om mer eller mindre private ting. Da min frisør greide å spørre seg fram til at jeg jobbet som guide på NRK, ble hun veldig imponert. (Følgende samtale er fritt etter hukommelsen.)

Frisøren: Da ser du vel masse kjendiser, da?

Jeg: Joa, jeg ser jo noen…

Frisøren:
Det tror jeg ikke at jeg hadde takla. Jeg blir helt gæær’n når jeg ser kjendiser.

Jeg:
Du blir fort vant til det. De er jo bare vanlige folk.

Frisøren:
Hvilke kjendiser har du sett, da?

Jeg:
Jeg har vel sett de fleste som jobber i NRK.

Frisøren:
Hvem er den største kjendisen du har sett, da?

Jeg:
Jeg vet ikke helt… Statsministeren?

Frisøren:
Åja. Jeg vet ikke hvem som er statsminister nå, jeg.

Vil du bli millionær

Opptil flere ganger i uka arver eller vinner jeg millioner av dollar. Og euro. Og pund. Det er ikke ende på hvor mange gavmilde rikinger jeg er i slekt med og hvor mange e-postlotterier jeg blir trekt ut i. Jeg begynner rett og slett å bli steinrik. Og merkelig nok bor veldig mange av slektningene mine i Afrika. Jeg visste at alle verdens mennesker stammer fra Afrika, men jeg hadde ingen anelse om at det var så kort tid siden mine slektninger utvandret derfra.

Her om dagen fikk jeg en veldig interessant henvendelse. Den var nemlig på norsk. De fleste andre slektningene mine har ikke vært i Norge på en stund og har derfor skrevet på engelsk. Men her hadde jeg altså en advokat som har kjennskap til det norske språk. Jeg har derimot litt problemer med juriske termer og skrivemåter, og derfor blir dette brevet litt kryptisk for meg.

Det åpner veldig fiffig. Overskriften er “Eiendeler av min avdøde klient” Jeg vet ikke om det er snakk om armer eller bein, glassøyer eller gebiss, men jeg er ganske sikker på at jeg ikke er så veldig sugen på å arve noen deler av verken levende eller døde klienter.

Og så fortsetter det: “I am Barrister Cristian Brown (esq.) en advokat og personlige advokat til ovenstеende navn klient of mine, et nasjonalt av landet som har en service-bedrift tilknyttet Electric Authority her i Benin republikk.” Jeg lar den setningen stå for seg selv.

Og så døde han, tragisk, i en bilulykke, denne steinrike klienten, altså, og helt tilfeldig var han i slekt med meg. “Min klient ble en vellykket og en oppnådd familie mann, som gjorde nok formue før han brått døde.” Og denne formuen skal jeg altså arve. Hele 13,4 millioner dollar. Det var nok for den oppnådde familiemannen, og da er det nok for meg.

Herr Brown skriver videre: “Jeg har besluttet å følge sin slektningene gjennom Internett, for å finne et medlem av hans familie ikke mye fremgang ble registrert. Coincidentally, jeg kom over navnet ditt og til min overraskelse, du bærer en lignende etternavn med min klient.” Pussig. Det er ikke mange som har samme etternavn som meg her i Norge, 27 for å være nøyaktig, men det kan jo hende at det er et veldig vanlig navn i Benin.

Og så litt bla-bla-bla, før godeste herr Brown fortsetter slik: “Jeg søker ditt samtykke til å presentere deg som Neste of Kin eller familiemedlem til den avdøde, siden du er på en fordel, fra samme land, slik at inntektene av denne gjenværende saldo av sin kontrakt midler verdi på $ 13,4 millioner dollar kan være utbetalt til deg.” For det første, jeg vil ikke bli presentert som Neste of Kin. For hva i all verden er Kin? Kan det være skrivefeil for kinn? Men hva betyr neste of kinn? Jeg er forvirra. Men jeg er tydeligvis på en fordel, uten at jeg skjønner hvordan det går an å være en fordel, for ikke å glemme at jeg er på en fordel, fra samme land. Fra samme land? Hvilket land da? Benin? Jeg er ikke fra Benin? Er jeg fra Benin?

Herr Brown vil at vi skal dele regningen, lover at alt følger juridiske retningslinjer, vil at jeg skal ringe han eller sende han en mail på den særdeles seriøse epostadressen som slutter på euro26.hu, et ungdommelig domene fra Ungarn, og enda mer bla-bla-bla. Og han avslutter med en vennlig hilsen:

Respekt Hilsen
Barrister Cristian Brown (Esq)

Jeg tror jeg har like mye respekt for Cristian Brown som jeg har for Grandiosa.

Bare må ha det

Helt fra jeg var liten har jeg lært at melk er sunt. – Du må drikke melk for å få sterke bein, sa mamma, og jeg slukte det rått. Siden jeg aldri har vært veldig glad i melk, har jeg i stedet prøvd meg på snarveier som ost og yoghurt. Og caffe latte. For kaffe er jo den nye helsedrikken, med så mye antioksidanter at cellene danser av glede. Hvis du kombinerer melk og kaffe, må jo det være kanon, tenkte jeg. Så dum går det faktisk an å bli.

For det viser seg at en caffe latte, som kaffe og melk heter på jålete byspråk, inneholder hele 200 kalorier og 12 gram fett. Det kan jeg lese i den kulørte ukepressen, som er min ukentlige kilde til helsenytt. Og selv om jeg aldri har talt en kalori i hele mitt liv, skjønner jeg at jeg bør mene at det er mye. Siden kaffen i seg selv ikke inneholder noen nevneverdig mengde kalorier, er det melka som er synderen. Melka gjør meg rett og slett feit.

Det er kua som har skylda. Den ser kanskje nasjonalromantisk og melkesjokoladesøt ut der den står og gomler gress, men egentlig står kua på den grønne eng og lar livsfarlige klimagasser strømme ut fra endetarmen, mens juret koker med fettholdig væske. Og ikke nok med det, kukjøtt, eller oksekjøtt som det heter i butikken (ingen vil vel spise ei gammal ku), gir deg kreftsvulster både her og der. Kua er terror på fire bein, finansiert av dine skattepenger.

Problemet er at jeg elsker mat. Særlig rødt kjøtt. Og caffe latte. Jeg er med andre ord dømt til å mislykkes. ”Drikker du en kopp caffe latte hver dag i løpet av et helt år, vil du legge på deg ti kilo i året,” leser jeg med store øyne i et av de helsefokuserte kvinnebladene. Og det er bare begynnelsen. Skal jeg tro kvinnebladene, og det skal jeg jo, kommer kroppen min til å bli et mye romsligere sted å bo i løpet av de neste årene. For hvis du spiser en desiliter cashewnøtter hver dag, blir det tjue kilo ekstra i løpet av et år. Femti gram melkesjokolade gir deg femten kilo ekstra og en halvliter cola gir deg ti. Hvis jeg regner litt på mitt ukentlige inntak av caffe latte, nøtter, sjokolade og cola, finner jeg ut at jeg ved årets slutt vil veie 24 kilo mer enn jeg gjorde ved årets begynnelse. Og da har jeg ikke regnet med alt det andre jeg spiser i tillegg, som rødt kjøtt og skumle karbohydrater, som helt sikkert vil gi meg en 30-40 kilo ekstra i året. Minst. I løpet av et par år vil jeg nok ha vokst ut av min egen leilighet, og innen jeg fyller 30, vil jeg være på god vei mot 500 kilo. For forbrenning driver jeg tross alt ikke med.

Ifølge VG er det ett fett om du drikker en latte eller spiser en vaffel. Hvorfor har ingen fortalt meg dette tidligere? Da hadde jeg mye heller spist vafler.

Siste Instagram-snapshots

 

Siste kommentarer

Kategorier

Arkiv

Besøkende