AneRikke.com

Ribba står i ovnen og pakkene ligger under treet. Askepott har fått sine tre nøtter og Jimmy gresshoppe har sunget om ønskestjerner. Jeg har hørt juleevangeliet og sunget “Deilig er jorden” og snart kommer gjestene som er ribbesultne og juleklare. De kommer nok til å beskue pakkehaugen under juletreet, før de akker seg litt over at det er utrolig mange pakker i år (igjen). Så blir det julemetthet og juletretthet som bare julaften kan frembringe.

Det gjenstår bare en ting før julehøytiden trer inn: Å ønske dere alle en gledelig og fredelig jul!

Måtte julefreden senke seg over de tusen hjem!

Jeg tror det er juletreet vårt som har stått modell for uttrykket “ser ut som et juletre”.

Det er visstnok sånn at juletrepynten forteller mye om den som eier den. Jeg tror ikke at jeg vil at noen skal lese vårt juletre. Det er kanskje en smule glorete, men så er det jo bare jul en gang i året også. Dessuten er det viktig med tradisjoner i jula og juletreet vårt har sett sånn ut så lenge jeg kan huske. Et grantre med glitter og lys midt i stua kan vel uansett ikke se elegant ut, så da kan man jo liksågodt ta den helt ut.

En annen lillejulaftentradisjon her i huset er at vi henter fram skrullenissen. Da ler mamma like godt som hun gjør hvert år, fordi hun syns den ser så rar ut. Og så sier hun at hun syns den ligner litt på onkel Hans. Og ler litt til.

I tillegg pynter vi med dorullnissene jeg lagde da jeg gikk i barnehagen. Den fineste av alle er julegul og har mistet armene.

Men det spiller vel ingen rolle at den er gul – for det er jo jul!

Det er merkelig hvilke julegaver som brenner seg inn i hukommelsen. Det er ikke nødvendigvis de største og dyreste gavene vi husker best. Heller ikke de mest vellykkede.

Da jeg var veldig liten fikk jeg en Pink Panter-blokkfløyte til jul. Den var rosa og jeg tror faktisk den finnes i kjelleren hjemme et sted fremdeles. Jeg vet ikke hvem jeg fikk den av, men av en eller annen grunn husker jeg den rosa blokkfløyta veldig godt.

Jeg har hatt besøk av julenissen kun en gang. Det var ikke et veldig gledelig møte. Jeg fikk en gave, og den inneholdt et par grønne ullsokker. Jeg ble skuffa og siden har jeg ikke hatt noe særlig til overs for nissen. Dessuten gikk onkel Jørn Roar på do akkurat når nissen var på besøk. Mystisk det der.

Da jeg var sju år fikk jeg en stor eske av mamma og pappa til jul. Jeg var sikker på at det var en dukke som kunne spise og tisse, men det viste seg å være en Nintendo. Den første 8 bits Nintendoen, med Super Mario Bros. 1 og Duck Hunt med pistol(!). Jeg husker ikke om jeg ble skuffa fordi det ikke var en dukke eller om jeg ble positivt overraska over den superavanserte spillmaskina, men jeg fikk nok mer glede av nintendoen enn en eventuell tissedukke.

Jeg har en grandonkel som pleide å gi meg julegaver når jeg var mindre. Han er ikke direkte ung og har aldri hatt barn selv, derfor var ikke alltid julegavene like oppdaterte. En gang fikk jeg en cd, noe han sikkert tenkte var midt i blinken for en tenåring. Problemet var bare at det var en helt vilkårlig cd, som absolutt ikke var interessant i det hele tatt. Ikke vet jeg hvor han hadde fått den fra, men den hadde hvertfall aldri befunnet seg på noen hitliste. Tanken var nok god, men gaven var ikke like vellykket.

Da jeg var 14 fikk jeg mobiltelefon til jul. Som den bakstreverske tenåringen jeg var, hadde jeg naturligvis vært motstander av mobiltelefoner over lengre tid og kunne derfor ikke innrømme at jeg faktisk var glad for å få en selv. Heldigvis kunne jeg si at jeg hadde fått den av mamma og pappa til jul og slapp dermed å forklare hvorfor jeg plutselig brøt alle mine prinsipper, som jeg tidligere hadde vært så sta på.

For et par år siden ønsket jeg meg kakeformer, og fikk nesten bare det. Jeg fikk et par tøfler fra bestefar, som så mer ut som om de var til bestefar enn fra han. Det var mamma og pappa som hadde kjøpt dem og jeg var sikker på at den tanken også var god. Det endte med at vi byttet tøflene inn i sko til mamma, som jeg fikk penger for.

Det er flere julegaver jeg ikke husker enn de som faktisk har festet seg i hukommelsen. Jeg husker så vidt hva jeg fikk til jul i fjor, men håper ikke at det er et tegn på at jeg begynner å bli gammel. Det er nok heller et tegn på at vi har det for godt og at vi får for mange julegaver vi egentlig ikke trenger.

Men så er det jo veldig hyggelig med julegaver også da…

Det er ikke akkurat snø, men det er i det minste hvitt og kaldt. Dessuten knaser det under beina når du går. Det får vel holde. Jeg kan ikke være for kravstor heller.

Dessuten er det jo ganske pent.

Kjære julenissen!

Jeg tror jo egentlig ikke på deg. Ikke liker jeg deg heller, hvis du mot formodning skulle finnes. Men noen fyller jo julestrømpa mi hvert år, så hvis ikke det er nissen, henvender dette seg til hvem det måtte være som går nissen i næringa.

Jeg kom hjem til mor og far her om dagen og begynte å rydde i skapet på rommet mitt, for å slippe å bo i en koffert hele jula. Og innerst inne i skapet fant jeg rester etter fjorårets julestrømpe. Jeg hadde tydeligvis ikke spist opp alt innholdet.

Dette er på ingen måte en klage. Du har gjort en strålende jobb med å strømpefylling i alle år (bortsett fra det sjebnesvangre året du glemte hele greia, men det har jeg bestemt meg for å tilgi deg for). Men fjorårets erfaring tilsier at sure ting ikke er en hit i julestrømpa. Det var nemlig bare sure ting som lå igjen fra i fjor.

Det er ikke det at jeg ikke liker sure ting. Men det kan virke som om jula ikke helt er sesongen for surt snop. Ellers er jeg ikke særlig kravstor, jeg liker nesten alt. Både sjokolade, lakris, drops og karameller. Og det meste annet.

Strømpa ser ut som alltid og henger der den pleier. Du trenger ikke fylle den helt full, men et julehefte og litt knask hadde vært bra. Men det er med andre ord ingen vits i å putte så mye sure kuler og sånne ting i strømpa, for det blir altså ikke spist. Ingen liker å vel å kaste godteri?

På forhånd takk!

Jeg er som kjent redd for julenissen. (Men det har jeg jo skrevet masse om før, for eksempel her og her.)

Men for dere som fortsatt anser julenissen som en godslig gammel mann, her er bildene som viser nissens egentlige dritskumle jeg.

Grøss…

Mamma har sagt den gyldne replikken hun leverer hver desember, når jula kommer susende i superfart og pliktene overmanner henne mentalt.

“Jeg lurer på om det blir jul i år, jeg… Jeg har jo ikke rukket å gjøre noe til jul ennå.”

Det blir hvertfall ikke jul før mamma har tvilt på nettopp det. Så da er det vel håp i år også.

Det er ganske vanlig å få gjester i jula, men hjemme har vi fått en litt uvanlig førjulsgjest. Han har funnet seg veldig godt til rette, det virker nesten som om han tror at han bor her.

Vår nye julegjest er venn med bikkja, men ikke helt kompis med kattene. Han forlanger mat og stell, men er ellers ikke særlig kravstor. Og han venter ikke til noen kommer og lukker opp for han, men spaserer rett inn, uten å banke på.

Han er svart, korthåret og rimelig kjælen. Men ingen vet hvor den lille pusen kommer fra. Han bare dukket opp og oppførte seg som om han var hjemme. (Og så ikke ut til å la den noe kjølige velkomsten fra de andre kattene gå inn på seg)

Hvis noen savner han, er det bare å si ifra. Han har det fint her, men har sikkert ikke noe imot å komme hjem til jul.

Her om dagen så jeg på Barnas Superjul på NRK. Da fikk jeg meg en stor overraskelse.

De sa Jesus!

På barne-tv!

I førjulstida!

Det må ha vært en glipp.

La oss bare innrømme det. Julehandel er alt annet enn kos. Det er hyggelig å gi bort julegaver til de vi er glade i, men selve kjøpesituasjonen er sjeldent noen fryd. Stressede julehandlere med overtrukket visakort, som skal krysse av alle kjente på en milelang huskeliste, kan gjøre julehandelen til et levende mareritt. Derfor er det viktig at alle gjør sitt beste for at seansen blir så smertefri som mulig.

Kjøpesenterkotyme bør være elementært for de fleste. Men i julehandelens desperasjon virker det som om folk glemmer alt de har av sunn fornuft og gjerne går over lik for å skaffe seg de rette julegavene. Her er fem tips for en mer effektiv julehandel for alle. For førjulstida er ikke tiden for å gå å dille på kjøpesenteret.

1. Ikke stopp rett etter rulletrappa. Det kommer noen bak deg, de er i bevegelse og er ikke interessert i å gå på trynet bare fordi du vil ta deg en pust i bakken. Stå et annet sted hvis du skal lalle.
2. Hvis du er ute for å gå og valse sakte i ditt eget tempo, har du ingenting på et kjøpesenter å gjøre en lørdag før jul. Ruslere er døden for julestressa shoppere. Klarer du ikke holde tempoet oppe er det nok best å holde seg hjemme.
3. Skal du på død og liv stoppe, så hold deg inntil en vegg. Det er viktig å ikke hindre trafikken.
4. Barna dine er selvfølgelig viktige, men det er kanskje en idé å la være å kjøre tvillingvogna inn i senterets minste butikk når den allerede er overfylt fra før av. Småbarnsforeldre bør også ta hensyn til andre.
5. Kø er kø. Still deg bakerst og smør deg med tålmodighet. Det blir din tur til slutt.

Og til dere bak disken: Det er lov å smile, selv om dere har mye å gjøre.