AneRikke.com

McDonalds – nå også for kannibaler!

Noen påstår at du får veldig lite for pengene dine i Norge i dag. Her om dagen opplevde jeg det motsatte.

Det er ikke noe jeg gjør ofte, muligens skjer det for sjeldent, men her om dagen gav jeg noen småpenger til en rusmisbruker. Jeg hadde i grunn ikke store valget, for han hadde oppholdt meg i 5 minutter og fortalt meg livshistorien sin, og dermed måtte jeg nesten gi han penger for å komme meg vekk. Han hadde vært nykter i 3 måneder og var =Oslo-selger, og jeg fikk vite både navn, adresse og id-nummer. Så da han spurte etter noen småpenger, så tømte jeg lommeboka mi for mynt og gav dem til han. Det var egentlig ikke så edelt gjort, jeg prøvde rett og slett å komme meg unna fortest mulig.

Men det var ikke måte på hvor glad han ble og hva jeg fikk for disse småpengene. Jeg fikk:
- en klem (dog noe ufrivillig fra min side)
- tilbud om å overta solbrillene hans (avslått)
- et frieri (også avslått)
- et åpent frieri i tilfelle min nåværende forhold skulle skjære seg

Alt dette for 16,50.

Hei, jeg heter Ane og jeg er avhengig av Facebook.

Jeg trodde aldri jeg skulle bli en av dem. De nettavhengige communitynerdene som henger på en eller annen kvasi-sosial internettside og snakker med likesinnede. Helt til jeg ble kjent med Facebook.

For jeg er hekta. Så fullstendig nesegrus hekta. Det er slitsomt og går på bekostning av andre aktiviteter. Jeg burde lese pensum, men snoker heller på facebook. Det er ingen andre nettsteder jeg vet om som kan tilfredsstille like mye av min enorme nysgjerrighet.

Til mitt forsvar handler ikke facebook om ukjente mennesker. Nå har jeg plutselig fått innblikk i livene til folk jeg ikke har snakket med på år og dag. Plutselig har jeg oversikt over hvor alle befinner seg og hva de driver med. Og det rett fra sofakroken. Ingen tomprat eller pinlige pauser, facebook er herlig taus og allikevel informativ.

Jeg visste ikke at jeg kjente så mange mennesker. For tiden har jeg 96 venner, og de blir stadig flere. Jeg er ikke sikker på om jeg ville hilst på dem hvis jeg hadde truffet dem på gata, men terskelen for å være venner på facebook er ikke så veldig høy. Jeg vet hvertfall hvem alle er! Og takket være facebook vet jeg hva de gjør også.

Facebook er fantastisk avhengighetsdannende og kikkertilfredsstillende. Du er herved anbefalt og advart.

Dager tilbrakt i Bamble: 5
Dager tilbrakt på fjellet: 5
Timer tilbrakt i bil: 15
Påskeegg mottatt: 2
Påskeegg gitt bort: 4
Kilo smågodt konsumert: 1
Skiturer: 6
Skiturer uten turene til og fra bilen: 2
Skiturer i stiv kuling: 1
Tryn på ski: 2
Turer på snowboard: 5
Antall klesplagg innsmurt med skiklister: 5
Følt antall mennesker på Beitostølen langfredag: 1 million
Nøyaktig antall mennesker på Beitostølen langfredag: sikkert bare noen tusen
Runder yatzy i løpet av påska: 2
Antall ganger konkurs i nytt, fancy monopol med visakort: 1
Brikker nedlagt i et 1000-brikkers puslespill: rundt 700
Middager som inneholdt rådyrkjøtt: 3
Antall levende rådyr observert: 6
Antall påskekrimbøker lest: 0
Antall pensumbøker lest: halvannen
Kvikk Lunsj spist: 2
Appelsiner spist: 0
Antall dager i strekk uten å dusje: 3
Antall nye fregner: 10 000

Jeg er sta. Fryktelig sta. Det største problemet med å være sta er det øyeblikket du innser at det ikke finnes noen vei utenom å bryte sine egne prinsipper. For det øyeblikket kommer alltid.

Et resultat av denne staheten er at jeg ikke har gått på ski siden jeg var 10-11 år. På den tiden fant jeg plutselig ut at jeg ikke ville gå på ski mer, og det ha jeg heller ikke gjort siden. Er man sta, så er man sta. Jeg har ingen god begrunnelse på hvorfor jeg fikk denne plutselige motforestillingen mot en urnorsk aktivitet som jeg elsket som barn, men det spiller ingen rolle. Prinsipper er prinsipper.

Inntil nå. For når man har svigerforeldre med hytte på fjellet, blir skigåing til syvende og sist uunngåelig. I år blir det ekte hyttepåske, med nyinnkjøpte ski, til tross for enkelte motforestillinger fra min side. Hyttetur er hyggelig, men jeg er litt skeptisk til skigåingen.

For når jeg endelig har tatt steget og skaffet meg ski, melder det flere bekymringer seg. Selv om jeg har sverget å aldri gå på ski mer, er ikke mitt eget løftebrudd som er det største problemet. Jeg har jo ikke gått på ski på over 10 år! Dette er dømt til å mislykkes.

Jeg ser for meg en redebut a’la Birkebeinerne på TVNorge. Påsken blir nok ikke bare gul, men også blå. Jeg kommer nok til å smertelig erfare at staheten ikke alltid lønner seg i lengden.

Men så har jeg da ofret noe, og kanskje blitt et litt bedre og mykere menneske på veien. Ikke det at jeg tror staheten min vil gi seg med dette.

God påske!