Etter å ha bodd i Oslo i snart 2 og et halvt år har jeg lært meg å sette pris på anonymitetens fordeler. I Oslo kan du nemlig handle hva du vil, gå kledd sånn som du vil og gjøre hva du vil uten at fok så mye som ser to ganger på deg. Og det er i grunn ganske deilig!

Å komme hjem til Bamble i jula ble derfor et kultursjokk. For det første møter jeg stadig folk jeg kjenner og som jeg må prate med. Det er selvfølgelig hyggelig det, selv om den ene samtalen er mistenkelig lik den neste. Hva jeg driver med, hvor stor jeg har blitt og hvor fort tiden går er hyppige temaer. Selv om jeg ikke føler at jeg har vært borte så innmari lenge, er det andre som tydeligvis er uenige med meg.

Dessuten treffer jeg ofte halvkjente mennesker jeg er usikker på om jeg bør hilse på eller ikke. Og det er i grunn det største problemet. For jeg er usikker på om jeg kjenner de godt nok, om de kjenner meg igjen og kanskje også om de kjenner meg i det hele tatt. I Oslo ville jeg hilst på de samme menneskene uten å blunke, men da er vi liksom på en nøytral arena. Å møte bamblinger i Oslo er omtrent som å møte nordmenn i utlandet, du snakker med dem uansett om du ikke kjenner dem så veldig godt. De kommer jo tross alt hjemmefra!

Misforstå meg rett, det er veldig hyggelig å være hjemme. Men det kan også være ganske slitsomt. For når jeg er ute i offentligheten her hjemme må jeg alltid være konsetrert og våken. I Oslo kan jeg vandre rundt i min egen verden, uten å bry meg for mye om folk rundt meg. Ikke helt ulikt det alle andre Osloborgere gjør. Jeg kan kjøpe sjokolade uten å få dårlig samvittighet fordi jeg møter dama som jobber på tannlegekontoret og farge håret mitt svart uten å få tusen blikk som sier: “Ja, nå har hu dattera til Wenche virkelig frika ut”.

I Oslo kan du forsvinne i mengden. Noen ganger kan det være veldig deilig.