AneRikke.com

Det er ikke tvil om at verden snart går under…

OsloTV driver for tiden folkeopplysning på trikk og t-bane. Og det er interessante opplysninger de kommer med.

I Oslo bor det 538 411 mennesker. 18,6% av disse bruker buljong hver uke. Dvs at 100 144 mennesker i Oslo bruker buljong hver uke.

Buljong? HVER uke?! Jeg skjønner ingenting…

Enten er dette et pr-triks fra buljongprodusentene for å prøve å lokke til seg nye kunder, eller så har buljongen uante muligheter. Jeg bruker nemlig aldri buljong, og jeg vet ikke en gang hva den kan brukes til. Mulig at mamma gremmes nå, men det finnes ikke en eneste buljongterning i kjøkkenskapet mitt.

Siden interessen for buljong er så stor, må det jo finnes noen møtesteder for buljonginteresserte. Alle buljongbrukere kan søke likesinnede i buljongklubber og få nye impulser på buljongforedrag. Men før du tar en overdose kan det lønne seg å kontakte AB, anonyme buljongmisbrukere. Selv om en gang i uka kanskje ikke er så mye, bør det ringe noen bjeller hvis du tar deg selv i å knaske buljongterninger i smug.

Det er tydelig at dette er et eget lite samfunn som jeg ikke får ta del i. Jeg er sikker på at buljongbrukerne ser ned på oss uvitende ikke-buljongbrukere og ler av oss i smug. For ikke å snakke om buljongprodusentene, som antakelig har tjent seg styrtrike på dette overforbruket. Buljongindustrien er nok den raskest voksende industrien i Tigerstaden for øyeblikket.

Finnes det buljongkurs? I såfall ønsker jeg meg et til jul…

Endelig er julemarsipanen og julebrusen på plass i butikken! Det var jommen på tide! Det er tross alt bare 60 dager igjen til jul. På tide å starte feiringen!

Jeg har gledet meg helt siden slutten av februar, da julebruslageret fra forrige jul gikk tomt, til å atter en gang leske min strupe med disse sprudlende dråpene. Julebrus smaker jo så nydelig av sukker og kunstige smakstilsetninger.

Og selv om julemarsipan smaker like lite godt som vanlig marsipan, er det en egen sjarm med det røde papiret og gullskriften. Ja, Gullbrød har også rødt papir med gullskrift, men det heter jo ikke julegullbrød. Ergo, ingen julestemning av å stappe i seg et sånt.

Snart kommer også julenissene, julekulene, julesjokoladen, julepotetgullet, julepølsene, julepynten, julekakene og juledorullene. Alle de essensielle effektene vi trenger for å komme i ekte julestemning.

Det er viktig at vi gjør alt vi kan for å komme i julestemning tidligst mulig. Julenissen fortjener tross alt en heidundrende bursdagsfeiring!

Mediene liker å hype fenomener opp i skyene, for så å rive de ned i neste øyeblikk. Siden de har brukt utallige spaltemetre på å hause opp blogging som et trendy fenomen, er det nå på tide å starte rivingsarbeidet.

Blaserte og kritiske journalister fyller nå avisene med syrlige kommentarer om hvor usannsynlig teit det er å blogge. Bloggere skriver kun om bagateller. De legger ut dårlige bilder av kattene sine og av fulle venner, og de skriver om uinteressante ting som sokker, fluer, hybelkaniner og kjedsomhet. Journalistene irriterer seg grønne over alle ubrukelige blogginnlegg og vil helst at alle bloggere skal slutte umiddelbart.

Blogging er ren egoisme. Det skal jeg være den første til å innrømme. Men det at du ikke liker andres blogger bygger på akkurat den samme egoismen.

Selvfølgelig er mange blogger uinteressante. Og mange bloggere skriver om unødvendige og trivielle saker. Vi skriver om ting vi opplever og om det vi er opptatt av. Det er en form for ekshibisjonisme, og det er vårt store ego som driver oss. Men grunnen til at du ikke liker disse bloggene er at du er minst like egoistisk som vi som har skrevet dem. Du synes det er uinteressant fordi det ikke angår deg.

Internett er stort. Hvis du irriterer deg over bloggere, bør du slutte å lese blogger. Jeg gidder hvertfall ikke å kaste bort tid på irriterende ting. På blogging derimot…

Butikken flommer nå over av nye, og spennende produktkombinasjoner. Vaskepulver med aloe vera, bind med kamille og skyllemiddel med jojobaolje eller aromaterapi.

Det kan virke som om produsentene tenker: Huden trenger pleie. Klærne er inntil huden. Vi vasker klærne i vaskemiddel. Dermed vil også det vi putter i vaskemidlene komme nær huden. Putter vi da hudkrem i vaskemidlet slipper vi å smøre oss med klissete bodylotion. To fluer i en smekk! Genialt! Produsentene tjener penger og vi sparer tid.

Kjære produsenter! Her skal dere få noen ideer på nye tidsbesparende produkter – helt gratis!
- Øyedråper med maskara
- Håndkrem med neglelakk
- Tampong med spiral
- Deodorant med barberhøvel
- Sjampo med hatt
- Sokker med innebygd neglklipper
- Dusjsåpe med selvbruning
- Zalo med vitaminer
- Solkrem med hårfjerning
- Barberskum med kvisemiddel
- Dopapir med luftfreshner
- Tannkrem med lipgloss
…jeg kunne fortsatt i evigheter.

De nye produktene kan by på spennende opplevelser: Hva sier du til å bli innsmurt i tøymykner av en aromaterapeut? Eller hva med å gni vaskemiddel inn i brannsåret? Og neste gang du har mensen kan du jo bare putte litt kamille mellom beina. For det funker vel motsatt vei også?

Villmarkens svigersønn har vært på elgjakt i helga. Og fangsten han kom hjem med var ganske majestetisk. Vi har nå blitt de heldige eiere av et 11 takkers elggevir.

Problemet er bare at geviret har ligget ute siden vinteren og kan derfor trenge en real rens. Det har nemlig fått mange små, grønne flekker som vi mistenker er mugg. Så før klenodiet kan betraktes av tilskuere, trenger det en liten restaurering. Men hvordan vasker man et gevir? De foreløpige forslagene går ut på å spørre etter gevirrens i en butikk, pusse de med Solidox Hvite tenner eller levere de inn på et renseri. Jeg vet ikke helt om jeg har tro på noen av forslagene.

Dette er et ganske uvanlig problem for oss, og derfor trenger vi hjelp. Hvilket vaskemiddel bruker man? Hvilke redskaper? Finnes det egne metoder for gevirrens?

Kreative forslag tas i mot med takk!

(Hornet til venstre har naturlig hornfarge, det til høyre har fargen det får etter å ha ligget ute i naturen i flere måneder. Vi er fornøyde med å få de rene og fri for mugg og grønske…)

I Oslo er det mennesker som blir drept. I Skien er det katter.

Ja, det er galt å mishandle katter. Ja, det er trist når katten din dør. Men det er noen regler som gjelder ved bestialske drap, uansett om det er tobeinte eller firbeinte som blir drept:
1. Du lar ikke liket bli liggende på gata.
2. Du lar hvertfall ikke liket bli liggende blodig på gata.
3. Du legger ikke blomster rundt liket.
4. Du tenner ikke lys rundt liket.
5. Du stiller ikke opp i avisa og poserer sørgende ved siden av liket, blomstene og lysene.
6. Du kan tenne lys og legge blomster på drapstedet. Dette gjelder kun hvis den drepte er et menneske.

Det er ikke hyggelig å lese om drap i avisa. Særlig ikke når du får et firespalters nærbilde av liket midt i fleisen.

Terrorfrykten fester sitt klamme grep rundt selv den sterkeste sjel for tida. Selv om fornuften tilsier at det ikke er noe å være redd for, er til og med jeg litt paranoid. Nå har jeg til og med begynt å bli redd for desserter.

Jeg satt på trikken i går og så på en fyr som holdt en sjokoladepuddingpakke. Han plasserte den i setet ovenfor seg. Jeg var sikker på at det var en bombe i forkledning. Derfor ba jeg mine siste bønner og forberedte meg på det verste, mens hjernen min skrek: “HALLOOOOOOO!!!! SLAPPP AV!!!! Det er SJOKOLADEPUDDING!!!!!”

Det var selvfølgelig ikke en bombe. Men jeg studerte sjokoladepuddingfyren nøye, i tilfelle jeg skulle overleve terrorangrepet og måtte gi et signalement til politiet. Jeg trodde nemlig ikke at han hadde tenkt til å sprenge seg selv. Jeg prøvde å lese ansiktsuttrykket hans, for å se om han så nervøs ut. (I smug selvfølgelig, jeg var jo redd for å bli oppdaget.) Han gjorde i grunn ikke det. Ikke så han ut som en terrorist heller. Han var nok bare sjokoladepuddingsugen.

Jeg lurer selvfølgelig på om jeg er gal, i og med at puddinger gjør meg nervøs. Og jeg blir både beroliget og uroliget av at politiet tydeligvis er like nervøse som meg. Hadde puddingfyren sittet på 13-trikken på vei mot den amerikanske ambassaden hadde det nok blitt andre boller. Eller pudding om du vil.

Jeg skjønner ikke hvorfor folk får høstdepresjoner – høsten er herlig!

Det finnes større grunner til å bli depressiv om sommeren. Sommeren stiller alt for mange krav. Den handler bare om å krampaktig nyte varmen før den forsvinner. Konstant tvangsgrilling. Må være ute hele dagen. Bli brunest mulig. Passe på å ta seg bra ut i bikini. Spise alt for mye jordbær. Dra på den kuleste ferien. Sommerjobb. Alt for lite klær. Bading. Bare pes!

Høsten derimot, den er avslappet og tilbakelent. Rutinene setter inn og alt er ved sitt vante. Det er kaldt ute, og dermed har jeg en perfekt unnskyldning til å være inne og se på tv. Høsten er som skapt for kos. Store ullgensere. Varme pledd. Stearinlys. Fulle tekopper. Fine farger. Klar luft. Myke skjerf. Legge opp et spekklag før den kalde vinteren. Bra programmer på tv. Livet er i ordnede former. Ikke noe press. Høsten er herlig!

Bar hud er oppskrytt, gi meg heller en stor og deilig ullgenser!

Det er 4 minutter til trikken kommer. Ane løfter kaffekoppen til munnen for å drikke. Hun åpner munnen og heller på koppen. Det er ikke mange tanker i hodet hennes, men hun lurer på hva ristingen i jakka skyldes. Hvorfor hun ikke kjenner kaffesmaken på tungen, streifer henne ikke. Men når hun hører den plaskende lyden fra asfalten, tar hun koppen vekk fra munnen og ser nedover kroppen sin. En lysebrun elv bukter seg nedover jakka hennes og ender i en liten kaffefoss ved jakkekanten.

Ane skjønner at lokket på kaffekoppen ikke sitter ordentlig på, og sørger derfor for å trykke det hardt mot koppen, så lekkasjen stoppes. Hun ser på de enorme kaffeflekkene hun har på jakka. Så løfter hun koppen til leppene igjen, og denne gangen havner kaffen i munnen hennes.

- I byen er du usynlig, tenker Ane. – Selv med en stor kaffeflekk på jakka.