AneRikke.com

Riktig arbeidsmiljø er viktig. Men noen ganger blir man distrahert av faktorer man ikke har helt kontroll over.

Som for eksempel pus. For da jeg skulle sitte hjemme og skrive i forrige uke, fanget kameraet på dataen min opp følgende snikende uromoment:

- Hmm... Er det noen hjemme her, altså...?

– Hva er det egentlig du driver med på denne skjermen? Det kan da umulig være noe viktig!

– Jeg skal bare kose bittelittegranne...

– Jeg har ikke gjort noe. Jeg bare sitter her og ser uskyldig ut, jeg.

Det er vel dette man kaller en marekatt?

Det er glatt i Oslo for tida. Det betyr bare én ting: At jeg før eller siden kommer til å tryne på et eller annet fortau.

For det gjør jeg alltid. Kroppen min er som skapt for snubling. – Det er fordi du går så rart, sier samboer’n, men jeg vet ikke om det er hele sannheten. Jeg tror heller det er fordi jeg er litt løs i hengslene.

Og denne gangen ble det før. Boms, så lå jeg der, midt i krysset på St. Hanshaugen. Merkelig nok gjør det aldri vondt når jeg snubler, det er akkurat som om hjernen er såpass treig at den ikke rekker å skjønne noe før kroppen treffer asfalten. Det gjør at jeg lander som en geléklump, eller et korthus om du vil, med armer og bein i tilfeldige retninger, og min umiddelbare tanke er alltid: Her er det bare å komme seg på beina igjen så fort som mulig.

Jeg kan tåle den fysiske smerten, det er oppmerksomhet jeg prøver å unngå. Derfor reiser jeg meg umiddelbart og går videre som om ingenting skulle ha skjedd. Det ser sikkert veldig pussig ut, akkurat som om denne snublingen er noe dagligdags og lite å bry seg om. Det er den jo forsåvidt også. Og jeg har heldigvis til gode å snuble mens jeg bærer på noe sølbart.

Det finnes egentlig en enkel løsning på problemet. Men det store spørsmålet er bare hva som er flauest: Å falle på gata eller å gå med brodder som 24-åring.

Foreløpig foretrekker jeg snublingen.

Noen ting virker håpløst gammeldagse. VHS-kasetter, svart-hvitt tv og hest og kjerre er vi liksom ferdige med for lenge siden. Vi har kommet på bedre tanker, utviklet oss videre og funnet på bedre løsninger. Og det neste vi kommer til å kvitte oss med, er antakeligvis knappen.

Jeg har begynt å bekymre meg for knappebestanden i det moderne samfunnet. Knappen er i sterk nedgang og står i fare for å bli utryddet. Nylig fikk jeg nemlig min første mobiltelefon uten knapper. Det vil si, den har teknisk sett fire knapper: Av/på-knappen, en hjem-knapp og to knapper til å regulere lyden, men den mangler knapper for de essensielle funksjonene en mobiltelefon skal ha: Tallknapper til å ringe med eller bokstavknapper til å sende tekstmeldinger med. Til gjengjeld har den en stor og fin skjerm der du kan trykke akkurat hvor du vil.

Og denne knappeutslettelsen har begynt å bre seg. Det er ikke vanskelig å finne både minibanker, billettautomater, fjernkontroller, lysbrytere eller komfyrer uten knapper. Og snart kommer Apples nyeste oppfinnelse: En datamaskin uten knapper, som sikkert vil bety den sikre død for knappen slik vi kjenner den i dag. Snart vil vi finne både heiser, vaskemaskiner, brusautomater og trekkspill uten knapper.

I framtida kan vi trykke akkurat hvor vi vil når vi vil, og trenger ikke la oss begrense av knappens avgrensede lille område. Pusseklutsalget vil gå til himmels, og fettede fingre vil bli umoderne som aldri før. Jeg spår heftige protestaksjoner fra Blindeforbundet og fra Foreningen for menn med store og klumpete fingre. Svømmeknappen vil bytte navn til svømmetrykkflaten, og uttrykket “knappe ressurser” vil bli byttet ut med “trykkfølsomme ressurser”. Og du kommer til å måtte tørke av alle blanke flater i hjemmet ditt etter at du har hatt besøk, fordi folk tror at alt som er blankt og flatt er en potensiell knapp som kan trykkes på.

Hva som vil skje med skjorteknappene, er derimot veldig usikkert.

Jeg har hørt om appelsinhud og eplekinn, men denne var ny.

Noen ganger må man kaste ting som er slitte. For eksempel sengetøy, håndklær eller t-skjorter det er hull i. Men det hender det finnes en annen løsning også.

– Det er hull i skjorta mi, jeg tror jeg må kaste den, pleier pappa å si.

– Gi den til meg, så kan jeg bruke den til filler, sier mamma da.

Og som sagt, så gjort.

Så da jeg skulle kaste et gammelt og hullete sengesett denne uka, kom jeg plutselig på denne lærdommen. Jeg kan jo bruke det til filler! Så jeg pakket ned sengesettet i en pose og la det på boden.

Men nå lurer jeg bare på en ting: Hva bruker man egentlig disse fillene til?

Den eneste gangen jeg har sett noen hjemme bruke noe jeg ville betegnet som filler, er når de pusser sølv eller polerer bilen. Jeg eier en sølvskje, og den ligger hjemme hos mamma og pappa, og jeg har aldri polert en bil i hele mitt liv. Med andre ord er jeg på utkikk etter nye bruksområder til fillene mine.

Gode forslag tas imot med takk, for det ville jo vært for gæærn’t at de bare skulle ligge der.

Før vi dro, så hørte vi alle historiene om konkurslandet. Mennesker protesterte i gatene, byggeprosjekter sto halvferdige og tomme og nordmenn ville helst konvertere Island til det 20. fylket i Norge. Island var konkurs og skyldte flere milliarder kroner til Storbritannia og Nederland, penger de ikke hadde lyst til å betale tilbake. Vi skulle til et land i dyp økonomisk krise, og vi forberedte oss på krisestemning.

Da vi landet på Keflavik, var det i ferd med å mørkne. Og på vei inn til Reykjavik kunne vi se kveldsmørket bre seg over slette på slette med skarpt og sort steinlandskap. Det var goldt, dystert og vulkansk, og selv om lavalandskapet ikke akkurat skyldtes den økonomiske krisen, var den dunkle stemningen med på å underbygge undergangsfølelsen mediene hadde prøvd å formidle til oss før vi dro. Det var plutselig ikke så vanskelig å forstå hvorfor mange islendinger tror på underjordiske skapninger som tusser, troll og alver.

Vi satt oss i bilen kl 10 neste morgen, og det var fremdeles mørkt ute. Med kurs mot Islands naturlige mirakler, Geysir og Gullfoss, stryrte vi bilen ut på endeløse landeveier uten en annen bil i sikte på flere mil. Sola begynte sakte å melde sin ankomst i horisonten, men det gikk så langsomt at himmelen glødet av utålmodighet. En drøy time senere gløttet den fram og forvandlet det grå landskapet til høstfarget gull. Det kalde og ugjestmilde var blitt vilt og vakkert, og lyset var ulikt noe annet; varmt, mykt og klart på en gang.

Vi så bokstavelig talt Island i et nytt lys.

Bildene gjør egentlig ord overflødig. For etter å ha sett kokende vann skyte 20 meter i været, latt huden mykne i mineralholdig vann, trålet Reykjaviks gater på jakt etter islandsk design og betraktet steinete strender, snødekte fjell, lekende hester og blikkstille vann fly forbi bilvinduet, var det lite som ga inntrykk av at dette var et land i krise. Det er mulig at finanskrisen har satt sine spor i islandsk økonomi, men den har heldigvis ikke klart å rokke ved det ville, vulkanske landskapet.

Og uansett hvor mye penger islendingene må betale tilbake, kan ingen ta fra dem det vakreste de har: Det fantastiske lyset.

På årets siste dag skal man skue bakover på året som har vært. Og siden alle andre oppsummerer året i beste bøker, filmer, bilder og naturkatastrofer, oppsummerer jeg mitt år i blogginnlegg. 2009 var kanskje ikke det mest produktive hva blogging angår, men høydepunktene gir allikevel et greit overblikk over hva året hadde å by på.

Året startet med skamløs grenlandsreklame i Melodi Grenland Prix, noe som nesten ga meg lyst til å flytte hjem igjen, selv om pappa hadde en vendetta mot katta Sandberg, som plaga Ballo så mye at pappa ikke så annen løsning enn at den måtte skytes. (Til slutt ble det faktisk naboen som måtte være bøddel.)

2009 var året da journalistutdanninga virkelig tok makt over livet mitt, men heller ikke 2009 ble året da jeg klarte å kvitte meg med flinkisforbannelsen som har hengt over meg siden barneskolen.

2009 var året da jeg opplevde at mine studiepoeng og allmennkunnskaper ikke kunne brukes til noe i jungelen, og at borte kunne være veldig bra til tross for ryktene om at hjemme er best. Det ble også året da jeg reiseblogget fra Malaysia på egen blogg. Det var året da jeg fikk se med egne øyne at Berlin var omtrent så bra som alle skal ha det til, og da jeg fikk gå i Beatles fotspor i Liverpool og oppleve 50-åringers ville oppførsel på konsert med Cat Stevens i samme by. Men til tross for utstrakt reisevirksomhet, var jeg like bleik som alltid da jeg kom hjem igjen.

I år ble jeg også utsatt for apestreker, jeg fikk grønne ok-linser, jeg var redd for at stueplanta mi skulle ta over verden, jeg snakket med en fremmed på bussen, levde ut min indre bjørn og tilbragte nesten hele høsten på Skal vi danse-sending. Og jeg feiret hvit og kald jul i Bamble.

2009 ble akkurat det jeg trodde det skulle bli og litt til, (bortsett fra at jeg teknisk sett fortsatt studerer). Og når det gjelder 2010, vet jeg ikke hva det vil bringe, men det er kanskje like greit.

Takk for det gamle, vi ses til neste år!

Det kommer færre og færre julebrev i postkassa fra år til år, og i år er det all time low når det gjelder julebrevbeholdningen her hjemme. Jeg mistenker at dette er et tegn på at julebrevenes æra snart er forbi.

Hva har skjedd? Har vi blitt lei av å lese at nabo Nils har vært tre ganger i syden det siste året? Er vi ikke lenger interessert i at tante Trude har vært plaget med isjas også i år? Bryr vi oss ikke lenger om at fetter Frank har giftet seg og at kusine Kirsti har fått baby? Vil vi ikke lese den nye båten til onkel Olaf eller se bilder fra den nye hytta til kollega Kari? Har vi blitt så likegyldige at vi ikke lenger interesserer oss for at fjerne og nære har hatt et begivenhetsrikt år fylt med solskinnshistorier og bilder av smilende familiemedlemmer?

Joda, selvfølgelig gjør vi det. Men julebrevet har fått en veldig sterk konkurrent. Den heter facebook.

For hvorfor skal vi gidde å lese om nye babyer, katter og båter ved juletider, når vi allerede vet alt dette, og så ufattelig mye mer, fra før. Før fikk vi oppdateringer på papir en gang i året, nå kommer oppdateringene kontinuerlig og direkte hver eneste time av døgnet. Når jula kommer har vi allerede sett alle ferie-, bryllups- og babybilder, og vi har lest om det nye badet, det nye barnebarnet og den nye bikkja, og i tillegg vet vi sist gang naboen hadde omgangssjuke, hva tante kjøpte sist hun var på shopping, at ei venninne elsker den nye kjæresten sin over alt på jord, og hva kollegaen spiste til frokost.

Derfor tror jeg nesten det er på tide å lyse fred over julebrevets minne. Det er kanskje litt tidlig foreløpig, men jeg gir ikke julebrevet veldig gode prognoser for overlevelse.

Det er bare en ting julebrevene hadde som facebook mangler: Wordart. Og det er jo selvfølgelig litt trist å miste slik en banebrytende kunstform.